Historien om William Shakespeares eneste sønn, hvis død sies å ha inspirert Hamlet, bærer i seg en iboende tragedie. Med Jessie Buckley i en sentral rolle og regi ved Chloé Zhao, kjent for sitt poetiske bildespråk og emosjonelle sensibilitet, ligger alt til rette for en filmopplevelse som både er vakker og knusende.
Filmen er løst basert på Maggie O’Farrells roman og tar seg store friheter i hvordan den fremstiller Shakespeare, eller «Will», som han konsekvent kalles (spilt av Paul Mescal). Dette er et bevisst valg: «Hamnet» er mindre opptatt av dramatikeren som geni og mer opptatt av familien, naturen og sorgen som omgir tapet av et barn. Resultatet er en film som føles mer kroppslig og sanselig enn intellektuell.
Visuelt er filmen slående. Zhao lar kameraet dvele ved skoger, jorder og værbitt landskap, og naturen fremstår som både beskyttende og ubarmhjertig. Den pastorale skjønnheten gir historien en tidløs ro, samtidig som naturens brutalitet speiler menneskenes sårbarhet. I sentrum står Agnes (Jessie Buckley), en kvinne med en nærmest mystisk forbindelse til naturen. Hun kan lese fremtiden gjennom berøring, kommunisere med dyr og lage miksturer. Egenskaper som gjør henne til en outsider i landsbyen og gir henne tilnavnet «skogheksen».
Ro og blikk, foran dialog
Forholdet mellom Agnes og Will etableres raskt og uten forklaring. Han møter henne i skogen, forlater elevene sine og følger henne inn i en låve hvor de deler et øyeblikk av ordløs tiltrekning. Filmen ber oss akseptere kjærligheten deres som noe umiddelbart og uunngåelig, men scenen kan også virke forvirrende: kjenner de hverandre, eller er dette bare et rollespill? Zhao velger å la følelsen tale der logikken uteblir.
Will fremstilles ikke som den briljante dramatikeren historien kjenner, men som en stillferdig landsbyskolelærer. Han snakker lite, virker innadvendt og gir få tegn til det språklige overskuddet og den intellektuelle gnisten vi forbinder med Shakespeare. Filmen antyder hans talent når han resiterer myten om Orfeus og Eurydike, men ellers er han bemerkelsesverdig anonym. Naturens rytmer og familiens liv får langt større plass enn kunstnerens indre liv.
Tragedien gjør sin entré
Agnes og Will får tre barn: Susanna og tvillingene Judith og Hamnet. Fødsels- og barndomsscener er blant filmens mest gripende. Agnes føder sitt første barn alene i skogen, støttet mot en trestubbe, mens hun senere tvinges til å føde innendørs av svigermoren. Tvillingfødselen er dramatisk, da Judith kommer nesten livløs til verden, og Agnes nekter å gi slipp på barnet før livet vender tilbake. Fra da av fremstilles tvillingene som to deler av samme sjel, og de speiler hverandre og bytter til og med klær i en scene.
Familien frykter at den skrøpelige Judith skal bukke under når byllepesten rammer området, men i en hjerteskjærende vending er det imidlertid Hamnet som dør. Filmen antyder at han ofrer seg for søsteren. En mytisk og symbolsk gest som forsterker tragedien. På tidspunktet for dødsfallet er Will i London. Agnes står alene igjen med sorgen, og Buckley leverer en rå og fysisk fremstilling av fortvilelse. Hun trygler, jamrer og nekter å akseptere tapet. Når Will vender hjem, er han lammet av sorg, ute av stand til å trøste sin kone. Avstanden mellom dem vokser, og han flykter tilbake til arbeidet.
Store deler av filmen er nesten ordløse og bæres av kroppsspråk, naturlyder og rytmen i dagliglivet. Zhao skildrer fødsel, sykdom og sorg med en fysisk realisme som gjør opplevelsen både vakker og ubehagelig. Samtidig savner man stundvis den intellektuelle gnisten som gjorde Shakespeare udødelig. Filmen virker mer opptatt av naturens sykluser enn av språkets kraft.
Et skifte i stil og form
Mot slutten skifter filmen heldigvis tone. Vi føres til premieren på Hamlet, som Agnes motvillig overværer sammen med sin bror. Her løftes filmen til et nytt nivå. Folkemengden, scenelyset og teaterets elektriske energi står i kontrast til naturens stillhet. Oppsetningen er hypnotisk: Hamlets dødsscene utspiller seg mens Agnes presses mot scenekanten, ansiktet fylt av ekstatiske tårer. I dette øyeblikket blir kunst et rom for sorgbearbeidelse. Hun helbredes ikke, men transformeres.
Dette er filmens mest kraftfulle sekvenser. Gripende, litterære og meningsmettede. Likevel kan følelsen av katharsis oppleves som ufortjent, fordi filmen i liten grad har utforsket forbindelsen mellom kunstnerisk skapelse og personlig tap. Vi ser resultatet av sorgen, men ikke fullt ut hvordan den formes til kunst.
«Hamnet» er dermed en film av kontraster: sanselig og stillferdig, men også frustrerende tilbakeholden. Den er visuelt praktfull og følelsesmessig intens, men samtidig mer opptatt av naturens poesi enn av Shakespeares geni. Jessie Buckley bærer filmen med en prestasjon som er både rå og øm, og Zhao skaper bilder som blir værende i hukommelsen.
Jeg ble rørt. Jeg gråt til slutt. Men jeg satt også igjen med en følelse av at filmen holdt noe tilbake, som om den sto på terskelen til storhet uten helt å tre inn.