Regissøren av «Black Panther» og «Creed» lager en bluesduftende vampyrfilm med røtter i de amerikanske sørstatene, og resultatet er 100 % vibes.
Har du sett noen vampyrfilmer i det siste? Den massive bølgen av blodsugere har begynt å tynnes ut de siste årene, men minst én slipper gjennom med et par års mellomrom eller så.
Sexy vampyrer, skumle vampyrer, fra tenåringsdramaer til Stephen King-klassikere. Vampyren har til og med blitt døpt av den moderne skrekkfilmguruen Robert Eggers. Vi har sett alt. Så hvis du hadde fortalt meg at jeg skulle få se en ny versjon av det eldgamle monsteret, og ikke løpe ut av kinosalen i ren og skjær skrekk, ville jeg ikke trodd deg.
Men Ryan Cooglers sørstatsduftende actionrøyker er god. Riktig jævlig bra, faktisk.
I hovedrollen ser vi Cooglers partner in crime Michael B. Jordan, som har spilt store roller i alle Cooglers tidligere filmer, ikke minst som tittelkarakteren i den suksessrike «Creed»-sagaen. Jordan spiller (begge) tvillingbrødrene Smoke og Stack (med et nikk til blueslegenden Howlin’ Wolf), som tjente seg rike sammen med Al Capone i forbudstidens Chicago, og som nå ønsker å åpne en jive-klubb i hjembyen sin.
De amerikanske sørstatene gjør det ikke lett for brødrene å åpne dørene til sin egen klubb. To afroamerikanere som bruker penger til høyre og venstre, fanger blikket til byens klansmenn.
Miljøet er utvilsomt filmens stjerne. En utrolig samling av blues og bluegrass, kombinert med kinematografi i verdensklasse, får forbudstidens sørstater, med all sin romantikk og tragedie, til å føles veldig nær. Skitne salooner, akustiske gitarer med stålbesetning og våpen i massevis.
Karakterensemblet er også sterkt, med en karrieredefinerende debut fra skuespilleren Miles Caton, i rollen som Smoke og Stacks fetter. Caton stjeler hver eneste scene han er med i, både som skuespiller og musiker. Selv Jack O’Connel («Unbroken») gjør en usedvanlig skummel vampyrleder. Men det er først og fremst alle karakterene som bygger opp det lille afroamerikanske samfunnet i byen, som setter sitt preg på filmen.
«Sinners kunne ha kuttet ut det overnaturlige, og filmen ville fortsatt vært ekstremt overbevisende på grunn av sin fargerike skildring av byens innbyggere.
Når det gjelder vampyrdelen av filmen, er det en interessant vri på monsteret knyttet til Louisianas bayou/cajunkultur. Slik flettes vampyren som fenomen sømløst sammen med bluesmusikken som er så viktig for filmen. Vampyrene er skumle, uhyggelige, men filmen er aldri direkte skremmende, og heller mer mot action enn skrekk.
«Sinners» klarer å skape en særegen stemning. En sterk følelse av at du er vitne til noe nytt og friskt, som du har lyst til å bli værende i. Selve handlingen er imidlertid ikke spesielt banebrytende. Man vil gjerne være med på Cooglers jiveklubb, men blir aldri veldig spent på hva som skjer videre. «Sinners» er 100 % stemning, men ikke så mye spenning, og det er dens eneste svakhet.
Ryan Cooglers «Sinners» er en frisk innsprøytning i en ellers velfylt og franchisedrevet sjanger.
