I en tid der LHBTQ-titler på film og TV blir stadig vanligere og større, er det litt overraskende og urettferdig at dette dramaet, basert på Shannon Pufahls roman fra 2019, har gått nærmest upåaktet hen. «On Swift Horses» er riktignok ingen storfilm som vil vinne noen store priser, men et talentfullt og attraktivt ensemble burde ha vakt oppsikt.
Lunken kritikk kan være én faktor, kritisert markedsføring som ikke våget å satse på den skeive tematikken en annen. For dette er neppe en subtil undertekst, men en direkte skildring av skaphomoseksualitet i 1950-tallets USA.
Ekteparet Muriel( Daisy Edgar-Jones) og Lee (Will Poulter) er i ferd med å starte et nytt liv i California da Lees bror Julius (Jacob Elordi) vender tilbake fra Koreakrigen. Sistnevnte drar til Las Vegas for å jobbe på et kasino og innleder et forbudt forhold til en kollega (Diego Calva, «Babylon»). I mellomtiden begynner Muriel å spille på hester i hemmelighet – og utforsker sin egen undertrykte seksualitet.
Med sitt historiske tilbakeblikk på homofiles erfaringer i USAs fortid er det lett å trekke paralleller til både «Brokeback Mountain» og «Carol». Denne er imidlertid ikke like påkostet eller polert. På den annen side mangler den også de virkelig store stjernene, noe som gjør det litt lettere å forholde seg til karakterene som virkelige mennesker.
Det betyr ikke at de sterke, bemerkelsesverdige skuespillerne skal avfeies. Edgar-Jones har allerede bevist at hun er et talent å regne med etter «Normal People» og den undervurderte «Fresh». Poulter (som klarte å stjele moroa i «Death of a Unicorn» tidligere i år) har alltid klart å kombinere popcornunderholdning med mer seriøse roller som denne.
Selv Sasha Calle («The Flash») er god som Muriels lesbiske nabo. Men det er Calva som skiller seg mest ut med en livlig, flørtende og menneskelig prestasjon, som en karakter som er villig til å trosse frykt og fordommer.
Dessverre er Elordi det svakeste kortet i en så fin rollebesetning, selv om han ikke er dårlig. Man får en følelse av at hans karakter krever en skuespiller av James Dean-proporsjoner – kanskje han og den litt underutnyttede Poulter burde ha byttet roller?
Ellers skildrer filmen datidens undertrykkelse og homofobi med relativt avdempede gester. Det føles litt tilbakeholdent og ikke 100 % ærlig, selv om de edle ambisjonene er der.
Når det gjelder brede temaer som risikoen man tar for kjærligheten og ønsket om å unnslippe tomheten i livet, skraper den for det meste i overflaten. Den er stilig og velspilt, men samtidig noe tom.
Koblingene til karakterenes erfaringer med gambling og mulig avhengighet fungerer heller ikke helt. Snarere setter den sedvanlige irritasjonen over filmkarakterenes spilleavhengighet inn når de ikke klarer å si stopp, går for langt og alt går galt. Heldigvis unngår filmen de verste klisjeene og fokuserer mer på livssituasjoner, seksualiteter og frihetsdrømmer.
Den lille oppmerksomheten filmen har fått, er knyttet til sexscenene, hovedsakelig mellom Elordi og Calva. Riktignok er de ikke like grafiske eller lange som enkelte europeiske motstykker, men de er definitivt sjenerøse. Når det er sagt, føles de heller ikke billig utnyttende, men tjener sin hensikt i den effektivt emosjonelle romansen.
Selv om filmen er noe melankolsk og tragisk, finnes det også et glimt av håp i karakterenes lengsel etter kjærlighet. Sammen med skuespillernes karisma er dette filmens største styrke.
Det bør også nevnes at dette er TV-veteranen Daniel Minahans («Six Feet Under», «Game of Thrones») andre spillefilm som regissør, etter indiedebuten «Series 7: The Contenders». Å levere en så solid og severdig ensemblefilm er ingen liten bragd.
