Friheten på fire hjul og et nytt liv borte fra byens mas og kjas skal nemlig vise seg å ikke bli helt hva det unge paret Maddie og Tyler hadde sett for seg. De forsøker å legge bylivet bak seg og satser alt på sin bobil og en nomadisk tilværelse langs veiene. Når de en natt kommer over en grusom bilulykke, forandres imidlertid tilværelsen på fire hjul til et mareritt!
André Øvredal er som kjent ikke fremmed for å både leke seg med og skildre det overnaturlige og grusomme, enten det er med norske troll i gjennombruddshiten «Trolljegeren», livet etter døden i «The Autopsy of Jane Doe», eller monstre og vandrehistorier i «Scary Stories to tell in the Dark».
Vandrehistorienes hjemland
Årets Øvredal-skrekk handler altså om mørke krefter som åpenbarer seg ute på de øde landeveier, gjerne når det er mørkt og aller mest om man faktisk stopper ved veien.
Etter hvert som noe åpenbart truende og skummelt fester seg til det uheldige paret Maddie og Tyler, oppdager Maddie ulike tegn som er risset inn i angrepne biler de kommer over på veiene. Hva betyr disse tegnene? Er de ment som advarsler, eller kan de være til hjelp på noe vis?
USA er som kjent både mytenes og de urbane vandrehistorienes hjemland, noe Øvredal virkelig tar tak i og utnytter her. Handling, setting og tematikk oppleves nemlig ypperlig som fokus til en slik amerikansk skrekkfilm.
En etter hvert avdekkende mytologi rundt omstreifere og deres historikk i USA, føles som et helt kurrant grunnlag for historien, og noe Øvredal baker fint inn i handlingen.
«Gal kvinne», eller ignorant kjæreste?
Lou Llobell («Foundation») og Jacob Scipio («Bad Boys for Life») fungerer helt greit i det som er to stort sett arketypiske roller for en slik film. Maddie er den som får med seg mest og opplever det ubehagelige sterkest, mens Tyler er kjæresten som misser en del, og derfor må overbevises om at kjæresten ikke bare er tullerusk og har blitt gal.
Dette grepet både irriterer og føles ganske utdatert, blant annet fordi Tyler da fremstår dummere og mer ignorant enn Maddie, mens hun igjen fremstilles som “crazy woman” som må overbevise sin skeptiske mann.
Heldigvis tynger ikke dette filmen mye, selv om man skulle ha ønsket en litt mer balansert fordeling her mellom hvordan og hva disse to karakterene opplever.
Får mye ut av lite
Det filmen gjør langt bedre, er å få mye ut av lite. Her utnyttes nemlig enkle lokasjoner, setting og forholdsvis få ingredienser på en veldig god måte.
Det er god utnyttelse av humor rundt dette parets livsstil og situasjon, tilfeller av roadrage utnyttes godt, videokamera og teknologi brukes effektivt som spenningsgrep, samt også kjøretøy og øde lokasjoner utnyttes på øvrige smarte måter.
Utviklingen av Maddie og Tylers noia oppleves også creepy og krypende – den vokser godt i takt med hendelsene, og overdrives ikke eksempelvis for fort og utålmodig, slik mye skrekkfilm dessverre ofte gjør.
Uhyggelig og skremmende
Det som til slutt trekker litt ned hele opplevelsen blir for undertegnede mest hovedkarakterenes litt ulogiske oppførsel og handlinger som nærmest føles betimelig for at enkeltscener i det hele tatt skal kunne fungere.
Jeg mener… hvorfor arrangerer dette paret en “romantisk” filmvisning for seg selv, ute i den svarteste skauen, etter all denne jævelskapen de har opplevd der ute?
Slike ting gjør at ting faller litt, i en film som også tyr til øredøvende jump-scares som dels er effektive, dels er kjipe, spesielt for ørene våre.
Parallelt er det ironisk nok heller ikke vanskelig å forstå om mange også vil kose seg med dette. «Passenger» er nemlig uansett veldig god på stemning, krypende uhygge, og klarer underveis å gjøre nettopp det den vil, nemlig å skremme oss fra å stoppe på en mørk, øde landevei. Jeg skal i hvert fall aldri gjøre det!
Korte fakta om «Passenger»
Skapt av: André Øvredal
Medvirkende: Jacob Scipio, Lou Llobell, Melissa Leo
Sjanger: Skrekk
Lengde: 1 timer, 34 minutt.
Premiere: 22. mai
Vises på: Kino
Vurdering: 3 av 5