Da Ryan Cooglers «Sinners» kom på kino, var det få som forventet at en blodig vampyrfilm om en bluesklubb i 1930-tallets Mississippi skulle bli et av tiårets største kulturelle fenomener.
Men filmen vokste raskt til noe større enn bare en sjangerhit. Med over 360 millioner dollar i globale inntekter ble den den mest suksessrike originalfilmen på mange år – samtidig som den ble hyllet av kritikere og publikum.
Under prisutdelingssesongen ble effekten enda tydeligere da den slo rekord ved å få 16 Oscar-nominasjoner – flere enn noen film tidligere i akademiets historie – og konkurrerte i flere av de største kategoriene, inkludert beste film og beste regi for Coogler.
Det er en unik film i det moderne Hollywood: en film som forener blockbuster-suksess, kunstnerisk prestisje og kulturell betydning. Den blander Southern Gothic, bluesmusikk og vampyrskrekk i en fortelling om fellesskap, rase og historie – og viser at publikumsfilm fortsatt kan være både personlig og politisk.
I en tid hvor mange storfilmer bygger på etablerte franchiser, fremstår «Sinners» derfor allerede som en moderne klassiker: en originalfilm som klarte å endre hva en Hollywood-hit kan være.
Nå som den har sjansen til å skrive lignende Oscar-historie ved å vinne priser på den prestisjetunge gallaen, er det på tide å snakke om filmer som både ligner på og har inspirert den:
1. Blade (1998)
Når vi snakker om svarte, rævsparkende vampyrjegere, staves den opprinnelige helten Wesley Snipes, i en av de første moderne superheltfilmene – men også en stilskapende vampyrfilm. For fans av «Sinners» er parallellen tydelig: begge bruker musikkmiljøer og nattklubblignende rom for å iscenesette vampyrkonflikter.
I tillegg plasserer begge filmene svarte hovedpersoner i sentrum av en sjanger som lenge har vært dominert av hvite roller. Der «Blade» er urban og moderne, bruker «Sinners» i stedet blues og 1930-tallets juke joints, men begge knytter vampyrmytologi til makt, utnyttelse og identitet.
Den ikoniske åpningsscenen i en blodig technoklubb etablerer blandingen av action, musikk og gotisk skrekk. Men den fungerer også som en utmerket sammenligning med hvordan Coogler bruker tidsriktig musikk for å fange stemningen i en kultur som blir invadert av blodsugere.
2. Blacula (1972)
En av de mest kjente og beste skrekkfilmene fra 1970-tallets blaxploitation-æra – filmene som tok populære sjangre og tilpasset dem med og for et svart publikum. Historien følger en afrikansk prins (William Marshall) som blir forvandlet til vampyr av Dracula og gjenoppstår i 1970-tallets Los Angeles.
Også her blandes vampyrskrekk med soul- og klubbmiljøer. For noen som liker «Sinners» er likheten tydelig: begge filmene knytter vampyrmytologi til svart historie og kultur.
Mens «Blacula» speiler 1970-tallets urbane kultur, bruker «Sinners» Jim Crow-æraen og bluesen, men begge viser hvordan underholdende skrekkfilm kan brukes til å utforske rase, arv og historisk traume.
3. Demon Knight (1995)
En litt undervurdert, men desto mer skamløst underholdende skrekkkomedie fra det glade 1990-tallet, regissert av den gamle Spike Lee-fotografen Ernest Dickerson. Den første – og beste – spillefilmen med opprinnelse i TV-serien «Tales from the Crypt» er en beleiringsfilm der en gruppe fremmede barrikaderer seg i et hotell mot demoniske angripere.
Den karismatiske skurken spilles av Billy Zane, hvis kaotiske energi driver filmens mørke humor og ligner en mer skrudd versjon av Jack O’Connells irske antagonist i «Sinners». Filmen ligner også «Sinners» gjennom sin struktur: et isolert sted, en gruppe mennesker og en overnaturlig trussel som angriper i løpet av en enkelt natt.
Akkurat som i Cooglers film blir selve bygningen – henholdsvis hotellet og juke jointen – en slags siste forsvarslinje der karakterenes bakgrunn og konflikter kommer til overflaten. I tillegg med en svart heltinne i Jada Pinketts tøffe sexarbeider, et uvanlig grep i datidens skrekkgenre.
4. The Faculty (1998)
En av de mer originale ungdomsgyserne fra 1990-tallet, regissert av Robert Rodriguez og skrevet av «Scream»-forfatteren Kevin Williamson. Sci-fi-gyseren utspiller seg på en high school der lærere og elever gradvis blir overtatt av parasittiske romvesener.
En minneverdig scene er testen der elevene sniffer narkotika for å avsløre hvem som er smittet – en hyllest til paranoiatesten i «The Thing», i likhet med hvitløksscenen i «Sinners».
Coogler har selv sagt at filmen var en viktig referanse, da Rodriguez er en av regissørene han har latt seg inspirere av. Akkurat som i Cooglers film handler skrekken ikke bare om monstre, men om infiltrasjon og mistillit innenfor et fellesskap.
5. From Dusk Till Dawn (1996)
Enda en kultfilm fra Robert Rodriguez, denne skrevet av Quentin Tarantino og kjent for sitt brå sjangerbytte: en typisk Tarantino-film om kriminelle som plutselig blir til en vampyrbeleiring i en meksikansk bar.
Coogler har selv nevnt at sammenligningen med filmen er åpenbar – begge filmene kombinerer musikk, festmiljø og vampyrskrekk. I «Sinners» erstattes imidlertid strippbaren av en bluesklubb i 1930-tallets Mississippi, men vampyrkampen er like sentral.
Cooglers film er også av den typen som i andre akt skifter til en annen type film ved å introdusere de truende blodsugerne. Som en bonus medvirker blaxploitation-ikonet Fred Williamson som den tøffeste i Rodriguez’ gjeng.
6. Ganja & Hess (1973)
En av de mest eksperimentelle vampyrfilmene noensinne, og en av de mest ikoniske skrekkfilmene med fokus på afroamerikansk kultur. I tillegg kåret til en av 1970-tallets beste filmer på filmfestivalen i Cannes.
Den følger en antropolog (”Night of the Living Dead”-stjernen Duane Jones) som blir udødelig og etter å ha utviklet en blodtørst knyttet til spiritualitet og avhengighet. Etter hvert innleder han et forhold til en enke (Marlene Clark) som snart blir hans kriminelle partner.
Filmen formidler vampyrhistorien gjennom bruk av surrealistiske montasjer, jazzlignende rytmer og religiøse symboler. For fans av «Sinners» er den viktig fordi den allerede på 1970-tallet koblet vampyrisme til svart kultur, historie og tro.
Der «Sinners» bruker blues og sørstatene, bruker «Ganja & Hess» kirkelige ritualer og antropologi – men begge behandler vampyren som en metafor for begjær, arv og identitet.
7. Green Room (2015)
Jeremy Saulniers («True Detective», «Rebel Ridge») brutale thriller følger et punkband som blir fanget i en konsertsal etter å ha vært vitne til et drap begått av nynazister. Filmen mangler overnaturlige elementer, men har mye til felles med «Sinners»: musikkmiljøet, et isolert rom og en natt med overlevelse.
Saulniers realistiske vold og klaustrofobiske regi skaper en intens følelse av beleiring – den samme dramaturgiske motoren som driver Cooglers juke-joint-forsvar i «Sinners».
I tillegg er begge sjangerfilmer som benytter seg av høyreekstremt hat – henholdsvis rasisme og nazisme – ettersom Ku Klux Klan lurer i bakgrunnen i Cooglers film som en trussel like umenneskelig som vampyren.
8. Prince of Darkness (1987)
Coogler har nevnt at han ble inspirert av John Carpenters filmer generelt da han jobbet med sin egen skrekkfilm, og denne kultfilmen deler flere ingredienser med «Sinners».
Den blander vitenskap og demonologi når forskere oppdager en mystisk væske i en kirke som kan være djevelens essens. Carpenters fokus på en gruppe forskere innestengt i et begrenset rom ligner den ensemble-spenningen som «Sinners» bygger opp rundt juke jointen.
I likhet med vampyren Remmick og hans stadig større følge av blodsugere, blir karakterene i Carpenters film omringet av en skremmende stor skare satanister – ledet av selveste Alice Cooper.
9. Salem’s Lot (1979)
Denne TV-versjonen av Stephen Kings roman, regissert av Tobe Hooper («Motorsagsmassakren», «Poltergeist»), forteller om hvordan en idyllisk småby gradvis blir infiltrert av vampyrer. Den berømte vindusscenen der gutten svever utenfor soverommet til vennen sin, ble et av skrekkhistoriens mest ikoniske bilder.
Coogler har sagt at Kings fortelling var en viktig inspirasjon for «Sinners», spesielt ideen om et helt samfunn truet av et skjult overnaturlig onde.
Akkurat som i «Sinners» ligger skrekken i hvordan noe fremmed sniker seg inn i hverdagen, og i likhet med Remmick lar hovedvampyren i Kings historie sine undersåtter gjøre mye av grovarbeidet.
10. The Thing (1982)
Enda en John Carpenter-klassiker, denne utspiller seg på en isolert forskningsstasjon i Antarktis der et formskiftende romvesen etterligner mennesker. Filmens praktiske effekter – spesielt den groteske «chest-chomp»-scenen – er legendarisk.
Coogler har sagt at dette definitivt er hans favorittskrekkfilm. Dens innflytelse merkes i «Sinners» gjennom paranoiaen og gruppdynamikken: karakterene må avgjøre hvem som fremdeles er menneske og hvem som har forvandlet seg, akkurat som i Carpenters film.
Til tross for de åpenbare forskjellene i miljøer og tidsperioder, er Michael B. Jordans steinharde hovedperson ikke helt ulik Kurt Russells machohelt i 80-tallsfilmen.
Les også: «Sinners» eller «One Battle After Another»? Ekspertene tipper Oscar-vinneren