Linda Liddle (Rachel McAdams), en oversett underordnet i plan- og strategiavdelingen, blir nektet den forfremmelsen hun ble lovet da selskapets nye sjef, den unge Bradley Preston (Dylan O’Brien), tiltrer. Bradley er likegyldig, tyrannisk og mer interessert i golfspillet sitt enn i sine ansattes velvære. Etter en flyulykke strander de begge på en øde øy – langt borte fra sine trygge nettverk og bedriftshierarkier. Der blir deres overlevelsesevner satt på prøve, og som forventet viser den ene seg å være mye bedre forberedt enn den andre.
Dette er ikke en subtil utforskning av sosiale strukturer, kapitalisme eller ulikhet. Det faktum at Lindas etternavn bokstavelig talt høres ut som «Little» er et morsomt, men ganske åpenbart detalj, født av det samme glimt i øyet som preger resten av filmen. I klassisk Sam Raimi-stil svinger «Send Help» vilt i tone, fra psykologiske kammerstykker til fullstendig absurd, «Looney Tunes»-lignende vold.
Rachel McAdams er akkurat det adrenalinskicket Raimi har trengt fra en skuespiller de siste årene. Hun er tydeligvis klar for alt regissøren kaster på henne, bokstavelig talt. Som mange klassiske Raimi-hovedpersoner, føles det som om gudene har forbannet Linda Liddle. Ingenting går bra på kontoret, og McAdams ser ut til å nyte å spille en tragisk taper. Sammen med «Doctor Strange in the Multiverse of Madness» er dette forhåpentligvis bare begynnelsen på et lengre samarbeid.
For Dylan O’Brien («The Maze Runner») er dette hans beste prestasjon til dags dato. Bradley Preston kunne lett ha blitt spilt som en altfor ond skurk – «Send Help» spiller tungt på alle klisjeene om unge ledere i gigantiske selskaper. Men O’Brien vet nøyaktig når han skal presse på og når han skal holde igjen. Resultatet er at Bradley føles troverdig nok til at publikum kan føle sympati for ham i de riktige øyeblikkene.
Som forventet faller filmen imidlertid delvis i en moderne Hollywood-felle. Mye av den visuelle dybden og de sterke kontrastene fra regissørens tidligere verk er gått tapt med digital fotografering. Til tider ser filmen ut som en flat reklamefilm for tropiske strender.
Dette er frustrerende sammenlignet med Raimis «Drag Me to Hell», hvor selv hverdagslige kontorscener er badet i mer kompleks belysning enn selv de mest dramatiske øyeblikkene i «Send Help». Det er en svakhet som plager mange digitalt filmede filmer, og det ser ut til at Raimis lojale filmfotograf Bill Pope ennå ikke helt har fått tak på problemet.
For å sammenligne med en annen Rachel McAdams-film: hvorfor har «Mean Girls» rikere farger og uendelig mye mer dybde i bildene enn den som er filmet av filmfotografen bak «The Matrix» og «Spider-Man 2»?
Men Sam Raimi er fortsatt Sam Raimi. Dette betyr at det er betydelig mer energi og kreativitet i kameraarbeidet og redigeringen enn man skulle tro en film rimeligvis kunne bære. «Send Help» er fullpakket med sprø zoomer, ekstreme nærbilder og djevelsk lekne kamerabevegelser.
Selvfølgelig når den ikke helt opp til standarden satt av «Evil Dead 2», Raimis ubestridte mesterverk, men den enormt innflytelsesrike regissøren har fortsatt mange triks i ermet. Når man ser hva Raimi får til med et kamera, er det vanskelig å ønske seg noe annet.
«Send Help» snur og vender seg igjen og igjen, men mister aldri fokus eller publikums interesse. Manuset er dyktig balansert mellom å la Raimi hengi seg til sin galskap og en mer kontrollert narrativ struktur. Noen vendinger er mer forutsigbare enn andre, men det føles ofte som om manusforfatterne er fullt klar over dette – og derfor er klare til å ta det ett skritt videre.
Korte fakta om «Send Help»
- Regissør: Sam Raimi
- Manus: Mark Swift, Damian Shannon
- Medvirkende: Rachel McAdams, Dylan O’Brien
- Sjanger: Skrekk/komedie
- Spilletid: 113 minutter
- Aldersgrense: 15
- Kinopremiere: 30. januar 2026
- MovieZine-vurdering: 4/5