Den tredje «Avatar»-filmen er endelig her – et blendende visuelt eventyr som tar oss med tilbake til Pandora, der nye konflikter truer idyllen. Jake (Sam Worthington) og Neytiri (Zoe Saldaña) sørger fortsatt over sønnen Neteyams død, og broren Lo’ak (Britain Dalton) føler seg spesielt skyldig.
Men livet går videre. Landsbyboerne lever et fredelig liv i spektakulært vakre Pandora. Familien Sully blir igjen hos kystfolket Metkayina fra «Avatar: Vannets vei» og deres åndelige leder Ronal (Kate Winslet). Lo’ak og søsteren Tuk (Trinity Jo-Li Bliss) henger sammen med adoptivsøsteren Kiri (en forynget tenåringsversjon av Sigourney Weavers avatar) og menneskegutten Spider (Jack Champion).
Evig konflikt truer den pastellfargede idyllen
De flyr på sine drageaktige bansheer mellom de hengende fjelløyene. De rir på hvallignende sjødyr som kalles tulkuner, og det blir fest når landsbyen tar imot tilreisende nomader i gigantiske luftskip som ser ut som maneter.
Det hele foregår i en blendende vakkert pastellfarget verden der det ene visuelle underverket avløser det andre. Den eneste kilden til bekymring i deres fredelige tilværelse er Spiders oksygenmaske, som må lades opp med jevne mellomrom for at han ikke skal dø av den giftige luften. For hvis han glemmer det, kan det gå riktig ille.
Dessverre tiltrekker nomadene seg stråmenn i form av den fiendtlige Na’vi-stammen, askefolket, som lever i asken fra vulkanene og ledes av den grusomme Varang (Oona Chaplin). Og folkene på militærbasen er en konstant trussel. De har oppdaget hvor enkelt og lukrativt det er å drepe de fredelige tulkunene, og planlegger å utrydde dem i ett gigantisk angrep for å få maksimal inntjening.
Som om ikke det var nok, dannes det også en uhellig allianse mellom oberst Miles Quaritch (Stephen Lang) – ja, han er tilbake – og Varang. Alt dette setter grenser for hvor mye de fredelige avatarene og Pandora kan tåle. Men Jake er forberedt. Helt i starten av filmen fisker han frem menneskenes automatvåpen og begynner å forberede seg på en mulig krig.
Men hva skjedde med den første filmens store budskap om en bedre verden?
Faktisk føles «Avatar: Fire and Ash» som en eneste lang krigsfilm. Den evige kampen mellom det gode og det onde. Det er action fra start til slutt, uten å dvele mye ved det fine budskapet fra den første filmen. Om viktigheten av å leve i harmoni med naturen og skapningene som lever i den, og om faren ved utnyttende kapitalisme.
Den tredje filmen føles også mer «menneske/avatar-sentrert» enn den første, hvis man kan kalle den det. Tyngdepunktet er flyttet til mer tradisjonelle vestlige, kristne og koloniale idealer. Dyrene er der for å tjene avatarene. Mange blir skadet eller drept i krigsscenene uten at avatarene vier dem særlig omtanke.
Det aggressive askefolket er fremstilt på nøyaktig samme måte som aggressive afrikanske stammer alltid har blitt fremstilt i vestlige eventyrfilmer, med skjelettdeler som henger rundt i landsbyen, krigsmalte ansikter og en ond «heks» i et telt som lager trylledrikker. Disse avatarene er ondskapsfulle og dreper for fornøyelsens skyld, og skalperer blant annet tilfangetagne fredelige avatarer. Ashene tror de er blitt forlatt av Eywa, og vender seg til ilden i stedet. De er gudløse villmenn uten moral.
I den første serien ble Jake, den hvite mannen, helten som bidro til å redde Pandora – men bare fordi han tok budskapet fra na’vi-ene til seg og forsto hvordan naturen fungerer. Hvordan alt henger sammen. En vakker læringsreise, der den virkelige helten var Eywa, «Moder Jord», som kjempet tilbake for å bevare verdensordenen og forsvare sine «barn».
I den tredje delen har vi fått en ny helt med ekstraordinære åndelige krefter. En slags kvinnelig Jesus-figur. Men når avatarene bevæpner seg til krig, føles det som om det har sneket seg inn litt agitasjon, i motsetning til i den første filmen, som bare var selvforsvar. Jeg kan ikke sverge på at jeg oppfattet det riktig, men jeg trodde de sa noe sånt som «I’m coming for you, bitch». En setning som passer bedre i rå actionfilm enn fra en engleaktig jente blant Pandoras fredselskende folk.
Enkel underholdning i et spektakulært format som må sees på kino!
«Avatar: Fire and Ash» kan nok best nytes som enkel underholdning uten for mye filosofering over dens verdensorden. Og visuelt er filmen en fullkommen fryd for øyet! 3D-formatet er ikke noe nytt i seg selv, men jeg kan ikke tenke meg bedre filmer å bruke det på enn Avatar-trilogien (trilogi så langt i hvert fall – vi får se om det kommer en fire og en femmer, som det har blitt sagt).
3D forsterker det allerede visuelt fantastiske og fantasifulle Pandora. De drømmende landskapene i duse farger, de fantasifulle dyrene, rytmen og elegansen i hvordan avatarene og skapningene beveger seg. 3D trekker oss inn i handlingen, vi flyr i luften, vi kjenner vannspruten når vi rir på bølgene. Og Ash-folkets merkelige rusmidler som byr på en spesielt visuelt knitrende psykedelisk sekvens..
Jeg gir «Avatar: Fire and Ash» fire poeng, nesten utelukkende basert på den spektakulære verdensbyggingen. Det digitale håndverket er på et nivå for seg selv. Ekte ild er slått sammen med CGI for realistiske brannsekvenser, og resultatet av motion capture og digital manipulering som gjør avatarene så realistiske og med subtile menneskelige reaksjoner, er fenomenalt.
De tre timene og 15 minuttene flyter fint uten å føles lange. I tillegg kan man se den tredje filmen som en frittstående film uten direkte forvirring fordi handlingen er så enkel. Man kan bare ønske at de mulige oppfølgerne som er planlagt får noen flere runder rundt manusbordet for å få mer substans, men som sagt, «Avatar: Fire and Ash» blir en av vinterens snakkiser.
En film å se på kino, der den kommer til sin rett. Se og nyt!
Kort om «Avatar: Fire and Ash»
- Regissør: James Cameron
- Medvirkende: Zoe Saldana, Sam Worthington, Sigourney Weaver, Stephen Lang, Kate Winslet, Oona Chaplin
- Sjanger: Sci-fi/eventyr/krig
- Spilletid: 3 timer og 15 minutter
- Premiere: 17. desember 2025
- Vises på: Kino
- MovieZine-vurdering: 4/5