Etter årets «The Mandalorian and Grogu» holder det ikke lenger å være «helt greit». Star Wars trenger et fenomen i «Starfighter».
Det finnes filmklassikere, det finnes filmserier, og så finnes det Star Wars. Da George Lucas slapp Star Wars løs på verden i 1977, var det ikke bare en kinofilm som hadde premiere. Det var en kulturell eksplosjon. Plutselig visste millioner av mennesker hvordan en lyssabel hørtes ut, Darth Vader kunne identifiseres bare gjennom lyden av pusten hans, og John Williams’ fanfare ble en del av populærkulturens DNA. Luke, Leia, Han, Chewbacca, Obi-Wan, Vader, R2-D2 og C-3PO: Femti år senere trenger de knapt etternavn.
I 2027 fyller Star Wars 50 år, og Lucasfilm skal naturligvis feire. A New Hope kommer tilbake på kino som del av en årelang jubileumsfeiring. Det burde være en triumfferd. Likevel hviler det en ubehagelig skygge over bursdagsfesten, for spørsmålet i 2027 er ikke bare hvordan vi skal feire de første 50 årene. Spørsmålet er om Star Wars har kraft nok til 50 år til.
The Mandalorian and Grogu var ikke katastrofen. Det er nesten verre.
Årets The Mandalorian and Grogu skulle markere Star Wars’ store tilbakekomst på kino etter nesten syv år uten en ny spillefilm. Filmen ble ingen total fiasko, og mange fans hadde utvilsomt glede av gjensynet med Din Djarin og Grogu. Men nettopp der ligger problemet: For Star Wars kan ikke «helt greit» være godt nok.
Grogu er fremdeles uimotståelig, Din Djarin er fremdeles en sterk figur, og filmen har action, humor, skapninger, romskip og mange av ingrediensene vi forbinder med galaksen. Men er dette virkelig filmen som får en tiåring i 2026 til å løpe ut av kinoen og være Star Wars-fan resten av livet? Er dette vår tids A New Hope? Selvsagt ikke. Og akkurat dét bør skremme vettet av Lucasfilm.
Star Wars kan ikke overleve de neste 50 årene ved å levere filmer som føles som påkostede forlengelser av TV-serier. Fremtiden kan heller ikke baseres på at foreldrene tar med barna fordi foreldrene husker hvor fantastisk The Empire Strikes Back var. På et tidspunkt må barna selv bli fans.
Lucasfilm har brukt opp retten til å improvisere
Disney-epoken har på ingen måte vært mislykket. Rogue One viste at Star Wars kunne fungere som krigsfilm, The Mandalorian gjenopplivet interessen etter The Rise of Skywalker, og Andor beviste kanskje tydeligere enn noe annet moderne Star Wars-prosjekt at denne galaksen fortsatt kan romme voksen, intelligent og kompromissløs dramatikk.
Men feilene er umulige å ignorere. Oppfølgertrilogien manglet en overbevisende samlet plan. Filmskapere og prosjekter har kommet og gått, annonserte filmer har forsvunnet, TV-satsingen har vært ujevn, og Star Wars har altfor ofte søkt trygghet i sitt eget museum: kjente figurer, kjente planeter, kjente navn og nostalgiske blink til publikum.
Nostalgi er fantastisk, men nostalgi er drivstoffet som tar deg bakover. I 2027 må Star Wars endelig fly fremover.
Alt står og faller på «Starfighter»
28. mai 2027 kommer derfor kanskje den viktigste Star Wars-filmen siden The Force Awakens, nemlig Star Wars: Starfighter. Shawn Levy regisserer, Ryan Gosling står i sentrum, og Lucasfilm har lovet en ny, selvstendig historie i en hittil lite utforsket periode av galaksen.
Og akkurat nå er kanskje «ny» det vakreste ordet Lucasfilm kan bruke.
Starfighter trenger ikke Luke Skywalker, Darth Vader eller enda en Death Star. Den trenger karakterene barn skal kle seg ut som på Halloween i 2030. Den trenger romskip som står under juletreet, skurker som blir ikoniske, musikk vi nynner på vei ut av kinoen og bilder fra galaksen vi aldri tidligere har sett. Ryan Gosling trenger en rolle som publikum om 20 år ikke omtaler som «Ryan Goslings Star Wars-karakter», men ved karakter-navn.
Det er nivået vi snakker om. Starfighter kan ikke være «ganske bra». Den må knock it out of the park.
Én generasjon må gi Kraften videre til den neste
Det er dette som gjør 2027 så avgjørende. Star Wars står overfor den vanskeligste oppgaven en 50 år gammel franchise kan ha: Den må fornye seg uten å fornekte seg selv.
Lucasfilm må ta vare på menneskene som har elsket denne galaksen siden 1977, 1980, 1999, 2005 eller 2015. Fansen som kjøpte VHS-kassettene, sto i kø til prequel-filmene eller gråt da Han Solo gikk inn på Millennium Falcon igjen. Men samtidig må de gjøre noe langt vanskeligere: De må skape de neste fansene.
Hvis jubileumsåret ender med at millioner av 40-, 50- og 60-åringer går på kino og blir nostalgiske over re-release av A New Hope, mens en ny generasjon trekker på skuldrene, har Star Wars et problem ingen jubileumsutgave kan reparere. 2027 kan derfor ikke bare bli en feiring av det George Lucas skapte. Det må bli året Lucasfilm beviser at arven hans fortsatt kan skape noe nytt.
For hvis man ikke klarer det når A New Hope fyller 50 år, når hele verden igjen retter blikket mot galaksen langt, langt borte, og når Ryan Gosling får nøklene til en splitter ny Star Wars-film… Når skal man da klare det?
Star Wars har overlevd Ewoks, Jar Jar Binks, midi-chlorians, The Rise of Skywalker, kansellerte filmprosjekter og utallige internettkriger. Men det finnes én fiende selv Kraften ikke kan beseire: Likegyldighet.
I 1977 fikk Star Wars en hel generasjon til å se opp mot stjernene. I 2027 må de klare det igjen. Hvis ikke, bør Lucasfilm kanskje slutte å spørre hvordan de skal produsere de neste 50 årene med Star Wars, og begynne å spørre om galaksen allerede har hatt sine beste dager.
May the Force be with them. Denne gangen er det ikke bare en replikk.
Les også: De fikk sparken fra «Star Wars» – nå forteller regissørene hva de sa til filmteamet
Les også: Star Wars varsler ny trilogi, men da må Lucasfilm våge å legge Rey bak seg