I den nye filmen «The Chronology of Water» blir vi kastet rett inn i et fragmentert liv preget av traumer, begjær og overlevelse.
Filmen er basert på Lydia Yuknavitchs oppsiktsvekkende memoarer og følger en kvinne som prøver å forstå og omforme fortiden sin – ikke gjennom en rettlinjet fortelling, men gjennom minner, kroppslige opplevelser og følelser som skyller over henne som bølger. Det er en fortelling om å bryte sammen og bygge seg selv opp igjen, der vannet fungerer som et konstant symbol på forandring, flukt og gjenfødelse.
Under filmfestivalen i Cannes i fjor fikk MovieZine æren av å møte Kristen Stewart og hovedrolleinnehaveren Imogen Poots for en samtale om stolthet, sårbarhet og skapelsen av filmen.
For Kristen Stewart er filmen hennes regidebut og et nytt skritt i karrieren.
– Det føles nesten uvirkelig. Denne filmen har vært et forlis i perioder. Manuset jeg har jobbet med i åtte år, falt fra hverandre under innspillingen. Men et sted i kaoset fant filmen seg selv. Og nå er vi her, sier Kristen Stewart til MovieZine.
Poots smiler bredt og ser merkbart fornøyd ut:
– Det er en bølge av glede. Kristen gjorde noe utrolig på så kort tid. Jeg er så stolt av henne og av filmen. Det er en ære å få være en del av det.
Prosessen ser ut til å ha vært både lang og intens – hvordan var den for dere?
– Jeg måtte gi slipp på kontrollen. Filmen forandret seg hver dag. Til slutt innså jeg at det ikke handlet om å styre den, men å la den bli det den trengte å være, sier Stewart.
Poots var knyttet til prosjektet i omtrent to år før innspillingen kunne begynne.
– Det var en lang ventetid, men også en sterk tillit. Lydia Yuknavitch ga Kristen total frihet, det var som om hun sa: «Lag din egen film», forteller hun.
Nettopp friheten ser ut til å ha vært avgjørende for filmens form og dens avstand fra det tradisjonelle.
Filmen er basert på Lydia Yuknavitchs bok – men er ikke en klassisk biografi. Hvordan ser dere på det?
– Dette er ikke en film om hva som skjedde med Lydia. Det er en film om hvordan man lever med smerte. Hvordan man gjør den utholdelig, sier Stewart.
Poots legger til:
– Når man fjerner fordømmelsen, ser man hvordan mennesker gjør det de må for å overleve. Jeg håper publikum føler empati, selv i de mest destruktive øyeblikkene.
Det er også der, i det kompromissløse, at filmens tyngde ligger.
– Det skal være vanskelig, sier Imogen Poots. Lydia skrev fra et sted med dyp smerte. Da må vi møte det med samme alvor. Kvinner har fått for få av den typen roller, altfor lenge.
Stewart nikker.
– Det var derfor jeg ville lage filmen. Den krevde noe rått og ærlig. Og Imogen går rett inn i det uten å holde seg tilbake.
Filmens uttrykk er veldig kroppslig og intimt – hvordan var det å jobbe slik?
– Den er naken, både fysisk og følelsesmessig. Men jeg følte meg aldri utsatt. Kristen er så følelsesmessig intelligent – man føler seg båret, ikke blottet, sier Poots.
– Kroppen er ikke et objekt her, fortsetter Stewart. Den er et landskap. Noe levende, noe som forandrer seg.
Vannet er et sentralt symbol – hva betyr det for dere?
– Vann forandrer alt, sier Stewart. Det bryter ned, forflytter, omformer. Det er som våre erfaringer – man tror man forlater dem, men de forlater aldri deg.
For Poots ble det også noe konkret:
– Jeg trente i flere måneder, både styrke og svømming. Jeg ville ikke være en skjør skuespillerinne. Jeg trengte å være fysisk sterk.
Hvordan var det å jobbe sammen?
– Kristen er kompromissløst ekte, sier Poots. Hun er til stede i hvert sekund. Og uvanlig nok viste hun meg materiale under innspillingen, så jeg fikk se filmen vokse frem, det var veldig vakkert.
Stewart smiler:
– Jeg ville at det skulle være et samarbeid. Det er også derfor jeg ikke spilte hovedrollen selv. Jeg ville ikke stirre inn i et speil. Jeg ville gi plass til noen andre, det Imogen gjør på lerretet tar pusten fra meg.
Det merkes i filmens form at den bryter med klassisk fortellerteknikk. Var det et bevisst valg?
– Jeg prøvde ikke å være avantgarde, sier Stewart og ler. Men filmen krevde det. Den fungerer som minner, fragmenter, følelser, håp. Mer som å drømme enn å lese et eventyr.
Hva håper dere at publikum tar med seg?
– Å føle empati, sier Poots. Og kanskje motet til å være seg selv fullt ut.
Stewart legger til:
– Å forstå at man ikke legger sine erfaringer bak seg, men at man kan lære å leve med dem.
«The Chronology of Water» ble i vinter vinst blant annet under Kosmorama Filmfestival i Trondheim.
Det er en ambisiøs og kunstnerisk drevet debutfilm hvor det merkes at Kristen Stewart vil veldig mye, noen ganger nesten alt på en gang. Enkelte deler henger igjen, spesielt det visuelle uttrykket og den suggestive estetikken, som til tider er både sterk og fascinerende. Samtidig gjør den fragmentariske formen at helheten ikke helt griper tak så mye som man hadde håpet.
Men nettopp i det kompromissløse ligger også filmens styrke. Dette er en film som våger å bryte med normen, som går sin egen vei uten å be om unnskyldning. Og bare av den grunn er det en debut verdt å se og et spennende første skritt fra en regissør som tydeligvis har noe å si.
«The Chronology of Water» kommer etter hvert til ulike strømmeaktører. Se traileren nedenfor.
Les også: Kristen Stewart har nettopp kjøpt en 100 år gammel kino: «Blir en motpol til Hollywoods tull.»
Les også: På tide med en nyinnspilling av «Twilight»? Kristen Stewart ønsker å regissere!