Hvis det er noe man må gi Ryan Murphy æren for, så er det at han klarer det tvilsomme kunststykket å forvandle vold, drap, traumer og tragedier – både virkelige og fiktive – til sexy kitsch og camp. Den nyeste, fjerde delen i serien om noen av USAs mest beryktede mordere er intet unntak.
Her ser det imidlertid ut som om Murphy selv har valgt å holde seg i bakgrunnen og overlate stafettpinnen til partneren Ian Brennan, noe som merkes både på godt og vondt. Det er ikke malt med like overdrevne penselstrøk, noe som gjør det lettere å ta historien på alvor – men enkelte ekstreme innfall passer dårlig sammen med den ellers dempede tonen.
Historisk øksemord på foreldrene
Kanskje begynner skaperne å slite med hva de skal gjøre med sine historiske mordere, deres brutale forbrytelser og ikke minst dysfunksjonelle familieforhold. I dette tilfellet følger vi Lizzie Borden (Ella Beatty), som i Massachusetts på slutten av 1800-tallet ble anklaget for å ha drept faren sin (Charlie Hunnam) og stemoren sin (Rebecca Hall) med en stor slakterøks.
Forutsigbart nok innledes filmen med de to blodige drapene, men i en annen versjon enn den som vises senere, uten noen direkte anledning. Deretter blir vi kjent med den nesten uhyggelig følsomme og ensomme Lizzie i hennes elendige familiesituasjon. I begynnelsen ligner hun nesten en naiv Disney-prinsesse med sin besettelse av blomster og fugler.
Dette forsterkes ytterligere av at det først og fremst er den onde stemoren med stor S som er antagonisten og Lizzies største plageånd. Hun maser om sin kinesiske sofa, kaller Lizzie for «pølsefingre» og kaster, i beste «Mommie Dearest»-stil, varm suppe på en hushjelp.
Det er «Askepott» i Ryan Murphys verden, med en typisk tvetydig tone. På den ene siden sympatiserer man selvfølgelig med den uskyldige, stakkars Lizzie som stadig blir behandlet som enten luft eller dritt.
På den andre siden er det vanskelig å ikke fnise av den parodisk ondskapsfulle stemoren, der en festlig Hall får lov til å marsjere rundt med vilt blikk og slenge ut bitende fornærmelser mot alt og alle.
Men det blir altfor tidlig klart hvor forferdelig Lizzies liv er, og hvorfor hun – muligens – begikk de grusomme drapene. Som vanlig lekes det med fakta og sannhet, siden Borden aldri ble dømt, og både planlegging og gjennomføring er spekulasjoner og sladder.
Romans er seriens hjerte
Seriens hjerte kommer til syne når hushjelpen Bridget Sullivan (Vicky Krieps) ankommer og innleder et dypt vennskapelig og etter hvert romantisk forhold til Lizzie. Beatty («If I Had Legs I’d Kick You») og Krieps («Phantom Thread») har god kjemi og gir både karakterene og historien sårt tiltrengt menneskelig varme.
Brennan har fortalt at han ønsker å utforske temaer som kvinneroller og seksualitet i viktoriatiden, og dette merkes ikke minst når Bridget fungerer som en feministisk superhelt som lærer Lizzie om menstruasjon, orgasmer, blomster og bier.
For øvrig er det den nå velkjente blandingen av historisk korrekt dialog kombinert med moderne rockhits av Kate Bush og The Runaways. Et kreativt grep som kanskje føltes skarpt og nytt i den første sesongen, men som begynner å bli litt utslitt nå.
Vi får også se kryssklipp med andre historiske mordere. I dette tilfellet blodbaderen Elizabeth Báthory (Krieps, igjen) og Aileen Wuornos (Sarah Paulson), hvis historie ble skildret i filmen «Monster».
Báthorys del fungerer best, da hennes skremmende hevnfortelling blir fortalt som en både advarende og inspirerende saga mellom Lizzie og Bridget. Her finnes det en så spennende mørkhet at man skulle ønske hun hadde fått mer plass enn bare som en anekdote – en hel sesong, om ikke i det minste en episode.
Inkluderingen av Wuornos føles desto mer anstrengende og langtrukken, og blir mest en påminnelse om Charlize Theron sin Oscar-belønnede rolleprestasjon. Paulson får spille over med falske tenner, men man aner at inkluderingen er en klossete kobling til feminisme for at Lizzies historie ikke skal måtte fylle alle åtte episodene.
Ujevn balanse mellom alvor og svart humor
Serien svinger ujevnt mellom alvorlig biografi og svart komedie. Det er rikelig med ubehagelige, angstfylte middager. En av dem eskalerer i beste «Triangle of Sadness»-stil med kaskader av oppkast, hvis komiske effekt dessverre blir ødelagt av stygge CGI-effekter.
Til syvende og sist er det Beatty og Krieps som må bære Lizzies historie på sine skuldre, mens de underbemannede birollene gjør det de kan. Hunnam spiller faren som en typisk ubrukelig machoman som røyker pipe og klager over at han aldri fikk en sønn.
Murphy-favoritten Billie Lourd («Scream Queens», «American Horror Story») er som vanlig verdt å se som Lizzies søster, mens Jessica Barden («The End of the F***ing World») leverer en absurd, men underholdende karikatur av den pompøse skuespilleren Nance O’Neill.
Lizzie Borden-delen av «Monster»-serien er verdt å se, om ikke for skuespillerne, så for en spennende bit mordhistorie. Men nå begynner man å bli litt lei av blodige drap, mordere med angst og monstrøse foreldre. På tide å trykke på pauseknappen?
Korte fakta om «Monster: Historien om Lizzie Borden»
Skapt av: Ian Brennan
Medvirkende: Ella Beatty, Vicky Krieps, Charlie Hunnam, Rebecca Hall, Jessica Barden, Joey Pollari, Billie Lourd, Sarah Paulson.
Sjanger: Skrekk, drama
Lengde: 8 episoder
Premiere: 17. september
Vises på: Netflix
Vurdering: 3 av 5