Joachim Trier har gjennom tjue år i norsk filmbransje rukket å bli ett av de mest anerkjente navnene innenlands og en favoritt på det internasjonale festivalmarkedet. Med hele ni Oscar-nominasjoner opp mot årets utdeling, setter «Affeksjonsverdi» ny rekord for norsk film.
Norge har tidligere kun to Oscar-vinnere med dokumentaren «Kon-Tiki» (1950), og animasjonskortfilmen «Den danske dikteren» fra 2007. Tidligere nominerte filmer har vært «Ni liv» (1957), «Veiviseren» (1987), «Søndagsengler» (1996), «Elling» (2001), «Kon-Tiki» (spillefilmen far 2012), og Triers forrige film «Verdens verste menneske» (2021). MovieZine har nylig laget en oversikt over hvor du kan se disse filmene.
Her følger vår rangering av regissør Joachim Triers filmografi og beste filmer:
6. «Verdens verste menneske» (2021)
I Triers femte spillefilm møter vi Renate Reinsve i rollen som Julie, en dagdrømmende ung kvinne som tar oppgjør med valgene og måten hun har svevet gjennom livet på. Filmen fikk stort sett varm mottagelse, hvor både Trier og Reinsve ble trukket frem for prestasjonene deres.
Kritikken falt imidlertid på det snevre perspektivet fra en hvit, middelklasse i Oslo, samt for karakteren Julie som produktet av en mannlig fantasi. Filmen byr på noen nydelige bilder og kreative kompetente sammensatte sekvenser. Er noe ujevn, med noen utrolig sterke følelsesmessige scener i tillegg til noen ganske tullete scener. Kan bli litt vel navlebeskuende til tider.
5. «Louder Than Bombs» (2015)
Etter suksess på festivalmarkedet med «Oslo, 31. august», var det ikke uventet at Hollywood fikk opp øynene for den skandinaviske regissøren. I likhet med «Insomnia» (1997)-regissør Erik Skjoldbjærgs Hollywood-debut «Prozac Nation» (2001), fikk også Trier prøve seg på det amerikanske markedet med familiedramaet «Louder Than Bombs».
Et lavmælt familiedrama som omhandler en far og hans to sønner etter at moren, en berømt krigsfotograf, dør. Med store navn på rollelisten som Isabelle Huppert, Gabriel Byrne og Jessie Eisenberg fikk Trier prøve seg ut for første gang i en Hollywood-produksjon. Filmen byr på humor, drama og kreative sekvenser som skiller den ut fra andre familiedramaer.
4. «Reprise» (2006)
Trier sin debutfilm som satte han på kartet som en ny lovende filmskaper. Hvor norsk film lenge hadde hatt rykte på seg for å ha kjedelig handling og klein dialog, kom Trier inn med en europeeisk-inspirert stil. Dypt forankret i bevegelser som «den franske bølgen» ble «Reprise» et friskt pust, hvor Trier og Eskil Vogts regi- og manustalent fikk skinne gjennom.
«Reprise» er muligens Trier og Vogts mest nærliggende film til dem selv, med utgangspunktet i de unge sultne kunstnerne som drømmer stort. Filmen lider dog av noen klassiske klisjeer, og en liten smule pretensiøsitet inni miksen. Men full av ikoniske scener og bilder som plasserer den godt forankret i norsk filmhistorie.
3. «Thelma» (2017)
Et friskt sjangerbytte for Trier skjedde med 2017 sin overnaturlige grøsser «Thelma». Som regel dypt forankret i familiedrama, eksistensialisme og menneskelige relasjoner, byr filmen på disse aspektene i tillegg til en overnaturlig atmosfære. Her møter vi på Thelma (Eili Harboe), oppvokst i et strengt religiøst hjem, som får psykokinetiske krefter vekket i seg under en ny tilværelse som student i Oslo.
For mange ble dette kanskje et for kraftig skifte for Trier, og filmen kom og gikk med blandet mottagelse. Med sterke referanser til filmer som «Carrie» (1976), er «Thelma» fullspekket av symbolikk og imponerende spesialeffekter. Kanskje ikke for alle, men en spennende avstikker for Trier og for norsk filmindustri.
2. «Affeksjonsverdi» (2025)
Triers nyeste suksess! Tross en kanskje mer konvensjonell handling i forhold til Triers mer eksperimentelle filmer, virker «Affeksjonsverdi» til å ha slått an massivt på det internasjonale markedet. Sammenlignet med engelskspråklige «Louder Than Bombs» bygger «Affeksjonsverdi» bro mellom det skandinaviske og amerikanske markedet.
Et sjakktrekk var det nok å få med internasjonale Stellan Skarsgård, som har en fot i begge leirer. Skårsgård spiller en regissør forbi sin storhetstid, som forsøker å få kontakt med sine to døtre, skuespilleren Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas). «Affeksjonsverdi» byr på følsom relasjonsdrevet dialog, og sterke prestasjoner fra Skårsgård, Reinsve og Ibsdotter Lilleaas. Så det blir spennende å se om det blir skrevet ny norsk filmhistorie!
1. «Oslo, 31. august» (2011)
Opprinnelig løst basert på Pierre Drieu La Rochelle sin roman Le feu follet er «Oslo, 31. august» Joachim Triers kanskje mest virkelighetsnære og mørke film. I likhet med «Reprise» hvor mye av filmen omhandler depresjon og psykiske problemer, hopper «Oslo, 31. august» ned i avgrunnen av avhengighet, ambisjoner og knuste drømmer.
Med en fantastisk prestasjon fra Anders Danielsen Lie som Anders, en tidligere journalist som falt inn i heroinmisbruk og måtte legges inn på avrusning. Filmen tar for seg et døgn i livet til Anders fra han forlater instutisjonen for en dag og besøker gamle bekjente i hovedstaden. «Oslo, 31. august» byr på et dypt realistisk, menneskelig bilde av en mann som tror han har mistet alt. Nydelig skutt med mesterlig regi og manus.
Les også: Joachim Trier brente nesten ned huset sitt – fikk inspirasjon til «Affeksjonsverdi»
Les også: Mens vi venter på Oscar: 8 norske Oscar-nominerte filmer – og hvor du kan se dem
Les også: Topp 5-filmer: Renate Reinsve