Joachim Trier er en av Norges mest anerkjente regissører for tiden. Det kan han takke filmer som «Oslo 31. august» og «Verdens verste mann» for.
I forkant av den svenske premieren på «Affeksjonsverdi», et familiedrama med Stellan Skarsgård og Renate Reinsve i hovedrollene, tok jeg en prat med ham om filmkultur, lange onetakes, svenske filmskapere og hvorfor han avviser Hollywood.
Med «Affeksjonsverdi» har du laget en film om en filmskaper. Det åpenbare spørsmålet: Ser du noen likheter mellom deg selv og Gustav Borg?
– Egentlig ikke. Kanskje Gustav Borg er en jeg ville vært redd for å bli? Samtidig liker jeg alle karakterene mine. Og det at han er filmregissør som meg, ga meg anledning til å utforske spørsmålet: Hvordan finner man balansen mellom yrkesliv og privatliv?
– Men han er fra en annen generasjon enn meg, og jeg håper at mitt emosjonelle språk er mer åpent enn hans. Det paradoksale er at han sliter med intimitet og nærhet i privatlivet, men som regissør kan han lage veldig menneskelige og rørende filmer. Den kontrasten var interessant å utforske.
Jeg snakket nettopp med Stellan. Han sa at du skrev rollen direkte til ham?
– Ja, det stemmer. Først snakket jeg med Renate (Reinsve), som jeg hadde lyst til å jobbe med igjen. Så innså jeg at jeg trengte en skuespiller som virkelig kunne bære kompleksiteten i Gustav Borg, ellers ville han risikere å bli en klisjé. Han måtte være tredimensjonal. Så jeg dro til Stockholm og møtte Stellan. Jeg var veldig nervøs, men han var både varm og klok. Jeg forklarte temaet for filmen, og han sa ja, noe jeg var utrolig takknemlig for.
Og hvis han hadde sagt nei?
– Da hadde jeg virkelig fått trøbbel! Jeg spøkte til og med med ham og sa: «Hvis du ikke gjør dette, er jeg ute å kjøre.» Han lo, men jeg tror han forsto hvor mye jeg ønsket å samarbeide.
Gustav Borg forbereder seg på å spille inn en svært personlig film. Hvor personlige er dine egne filmer?
– De er personlige, men også kollektive. Jeg skriver sammen med Eskil Vogt, klipper sammen med Olivier Bugge Coutté, og skuespillerne bidrar med sine erfaringer. Min kone leser også alt underveis i prosessen. Da hun så den ferdige filmen, sa hun: «Det er som om du og Eskil har puttet livene deres i en blender.» Det er en god beskrivelse.
I filmen er det en imponerende lang tagning på et tog. Kan du fortelle oss om den?
– Det er en sekvens fra Gustav Borgs film «Anna», som utspiller seg under andre verdenskrig. Mange mennesker flyktet over grensen til Sverige. Vi filmet den på et ekte tog, med tyske soldater, avansert kamerakoreografi og barneskuespillere – en niåring som skal vise sterke følelser. Jeg måtte si til teamet: «Nå må jeg være en bedre regissør enn jeg egentlig er, for nå må jeg være Gustav Borg.» Det var en utfordring, men også veldig gøy å skape en slik scene. Jeg elsker å skape bilder.
– Morsomt, du er faktisk den første som spør om det! Takk skal du ha for det. Man merker at det er ekte filmelskere du snakker med her, ler Joachim. «Det er en viktig scene, for ellers kunne Stellans karakter sett ut som en gris. Men tidlig i filmen ser vi at han også er en dyktig filmskaper.
Vi ser også Stellan som yngre i noen scener. Hvordan løste dere det?
– Vi brukte klipp fra de gamle filmene hans som vi fikk rettighetene til, og manipulerte litt med miljøene. Det fine er at Stellan fortsatt er akkurat som han var i de filmene. Det er unikt å jobbe med en skuespiller med en slik filmografi. Jeg vokste opp med filmene hans på VHS, på DVD og selvfølgelig på kino.
Du jobber igjen med Renate Reinsve. Hva tilfører hun til «Affeksjonsverdi»?
– Hun har både håndverket og en sterk personlighet. Hun kan skildre ambisjoner, smerte og sinne på en veldig ekte måte. Å spille Nora krevde at hun gikk inn i ubehagelige følelser over lang tid – noe som er mye vanskeligere enn folk tror. Hun bærer karakteren med seg selv når kameraet er slått av, og likevel klarer hun å beholde spontaniteten. Det er et stort talent.
Og Elle Fanning som amerikansk skuespiller, hvordan fikk du tak i henne?
– Jeg tenkte på noen forskjellige personer. Mange tar kontakt med meg og vil jobbe med meg, og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. Men jeg hørte fra Mike Mills, som hadde laget «Women of All Time», at hun var fantastisk å jobbe med. Hun er allerede en superstjerne blant unge mennesker, men samtidig en veldig god dramatisk skuespiller. Hun klarte å gjøre rollen som Rachel flerfasettert, slik at hun ikke ble en klisjé.
Vi leste nylig om at du har takket nei til Hollywood-filmer. Får du mange tilbud?
– Jeg får mange tilbud, helt siden min første film «Reprise» for snart 20 år siden. Men jeg er manusforfatter og regissør. Jeg ønsker å utvikle mitt eget materiale, ellers mister jeg drivkraften. Det er belønningen for meg, selv om det er hardt arbeid. Derfor sier jeg ofte nei til ferdige Hollywood-manus. Jeg lager en film hvert 3-4 år, og bruker mye tid på dem.
– Jeg møtte faktisk Pedro Almodóvar her om dagen, i San Sebastian. Han er et forbilde, og står i samme tradisjon som både Bergman og Lars von Trier. De europeiske auteurene, som jobber i sin egen stil. Det er inspirerende. Det sa jeg til ham også. Og han likte filmen vår!
Hvem er den beste svenske regissøren, etter din mening?
– La meg velge to. Jan Troell er et stort forbilde. Jeg var barn da min far jobbet med lyd på «Ingeniør Andrées flukt», og det forandret meg. Jan behandlet meg med en varme jeg aldri har glemt. Filmene hans er mesterlige.
– Så må jeg nevne Ruben Östlund, min gamle kompis. Vi begynte omtrent samtidig – han med skifilmer, jeg med skateboardfilmer. Vi har utviklet helt forskjellige stiler, men jeg beundrer den mørke humoren hans. Jeg gleder meg til hans neste film.
I filmen din er det en vits om at Netflix produserer Gustav Borgs film. Hvordan ser du på strømming kontra kino?
– Netflix har produsert mange gode filmer, men jeg skulle ønske de viste mer på kino. Filmer er best på det store lerretet. Jeg håper at de i fremtiden også vil satse på kino, så får vi se. Personlig elsker jeg kinoopplevelsen – jeg filmer på 35mm og er oppvokst på kino.
Jeg leste nettopp at en gammel kino her i Stockholm skal gjøres om til et treningsstudio..
– Et jævla treningsstudio?! Det er forferdelig.
Ja… Hva tror du – hvordan skal vi få flere til å gå på kino?
– Vi må lage bedre filmer, det er grunnlaget. Og vi kan ikke snakke om film som noe irrelevant, for det er det ikke. Men vi trenger også politisk støtte til filmskaperne. Uten den risikerer kulturen å bli utarmet.
– Filmene mine gjør det bra akkurat nå, og det viser at personlige filmer kan nå ut til et bredt publikum. 108 000 mennesker har allerede sett «Affeksjonsverdi» i Norge, og det sier jeg ikke for å skryte. Jeg gleder meg til Ruben Östlunds neste film, uansett hva han gjør, så kommer det til å bli fantastisk. Paul Thomas Andersons nye film – har du sett den? Det er et mesterverk! Den er som skapt for det store lerretet.
– Pussig nok er det de kommersielle filmene som sliter for tiden. De sliter mer enn kunstfilmene, i forhold til forventningene. Vi må tilbake til filmer som koster mindre, som tar mer risiko, og som kan bli mye bedre. Dette er filmer som folk kan relatere seg til. Jeg er fortsatt optimistisk – filmklubber og festivaler tiltrekker seg unge mennesker, og det er fortsatt en sterk kjærlighet til kino.
Vet du allerede hva din neste film blir?
– Nei, ikke ennå. Jeg har to små barn, og jeg har nettopp gitt ut en film, så jeg trenger litt tid. Men jeg har lyst til å gjøre noe morsomt neste gang. Vi får se – forhåpentligvis ser jeg deg igjen da.
