James Bond er mer enn en fiktiv agent; han er et globalt kulturikon. Siden Casino Royale i 1953 har Bond levd i både bøker, filmer, tegneserier, spill og popkulturens felles hukommelse. Vi forbinder ham med smoking, martini, Aston Martin og en viss pistol-silhuett – men i bunnen ligger Ian Flemings romaner.
Og nå nærmer vi oss et dramatisk vendepunkt: I 2035, nøyaktig 70 år etter Flemings død, går originalverkene inn i «public domain».
Hva betyr det? I praksis kan hvem som helst bruke Flemings fortellinger, uten å be om tillatelse fra arvinger eller rettighetshavere. En liten forlegger kan trykke nye utgaver av Goldfinger med egne illustrasjoner. En dramatiker kan sette opp From Russia with Love som teaterstykke. Og – mest spennende – filmskapere kan lage sine egne tolkninger av Flemings Bond. Ikke en kopi av EONs glitrende storfilmer, men en mer litterær, tidstypisk 1950-tallsagent, slik han ble skrevet frem: hard, kynisk, og med et langt mørkere verdensbilde.
Tenk deg en uavhengig filmversjon av Moonraker, skutt i svart-hvitt, med fokus på den kalde krigens paranoide undertoner. Eller en Netflix-miniserie av Casino Royale som tar seg tid til å utforske Vesper Lynds dobbelthet og Bonds følelsesmessige sammenbrudd. Plutselig kan James Bond igjen bli et litterært eksperimentfelt – akkurat som Sherlock Holmes har blitt i vår tid, med utallige varianter, fra BBC-seriens moderne vri til mer trofaste pastisjer.
Men her møter vi samtidig grensene: Bond som filmikon er fortsatt låst. Varemerkene – «007», pistol-logoen, selv temamusikken – forblir under Danjaq LLC og Eon Productions’ jernharde kontroll. Det betyr at vi aldri vil få en «offisiell» konkurrent på kino. Uavhengige prosjekter kan aldri markedsføres som «den nye James Bond 007-filmen». De må nøye seg med «basert på Ian Flemings romaner».
Det åpner for en fascinerende todeling. På den ene siden vil EON (nå tett knyttet til Amazon) fortsette å gi oss sine storslåtte blockbustere, med enorme budsjetter, eksotiske locations og moderne stjerner.
På den andre siden kan vi se en bølge av mer trofaste, lavbudsjetts Bond-tolkninger som vender tilbake til kildetekstene. To parallelle univers, side om side: Den offisielle, ikoniske Bond – og en fri Bond, som kan formes av hvem som helst med en filmkamera, et teater eller en penn.
Så hvordan ser Bond-landskapet ut i 2035? Kanskje har vi da sett en indie-versjon av Dr. No satt til 1958, mens EON samtidig lanserer Bond nummer åtte på kinolerretet. Kanskje finnes det nye, uavhengige tegneserier som plasserer Bond i helt uventede sjangre – noir, satire, eller til og med sci-fi.
Det som er sikkert, er at Bond om ti år ikke lenger vil være en lukket klubb. Han blir igjen et litterært felleseie, et fritt kreativt rom. Og spørsmålet blir: Hvem våger å gripe sjansen først?
For første gang siden 1950-tallet kan James Bond igjen være både statussymbol og lekegrind for nye stemmer. Fremtidens Bond er ikke bare én mann i smoking – men hundre tolkninger av en agent som alltid har levd i spennet mellom det klassiske og det moderne.
