I «Nouvelle Vague» tar Richard Linklater for seg et av filmhistoriens mest ladede øyeblikk: tilblivelsen av Jean-Luc Godards «Til siste åndedrag».
Han lar oss trå rett inn i en tid da alt fremdeles var mulig, før den nye bølgen ble et begrep og før dens skapere ble forvandlet til legender. Resultatet er en film som både underholder og minner oss om hvorfor vi elsker film fra første stund: et ømt og lekent kjærlighetsbrev til alle filmelskere der ute.
I sentrum står to unge menn på randen av noe stort, Jean-Luc Godard og Jean-Paul Belmondo, spilt av Guillaume Marbeck og Aubry Dullin. Sammen med Linklater besøker de på nytt den tiden som fortsatt påvirker hvordan film lages og diskuteres.
Under filmfestivalen i Cannes i fjor vår fikk MovieZine en prat med filmens stjerner.
Guillaume Marbeck så «Breathless» overraskende sent i livet.
– Jeg oppdaget filmen først etter at jeg fikk rollen. Jeg hadde selvfølgelig hørt om den, men aldri sett den før, sier han.
For Aubry Dullin skjedde møtet litt tidligere, men heller ikke som et naturlig barndomsminne.
– Det er ingen film man ser som barn. Jeg oppdaget Godard da jeg studerte film, rundt 18–20 års alderen. På filmskolen er han umulig å unngå, filmene hans er obligatoriske.
«Godard åpnet døren for å eksperimentere med film»
Da Dullin så «Til siste åndedrag» for første gang, slo den ham med sin ukonvensjonelle stil.
– Den mangler en klassisk fortelling. Det er mer en følelse, en strøm. Man vet ikke hvor den er på vei, og nettopp derfor føles den så befriende. Godard åpnet døren for å eksperimentere med film på en helt ny måte.
I «Nouvelle Vague» valgte Linklater å skildre Godard og Belmondo før de ble ikoner, noe som hadde stor innvirkning på skuespillernes arbeid.
– Richard ba oss spille dem som unge mennesker, ikke som ikoner, sier Marbeck. De prøver å lage sin første film uten å vite om den i det hele tatt vil fungere. Det fjernet mye av presset.
Marbecks tolkning av Godard er også merkbart mykere enn regissørens senere rykte.
– Det handler om hvor han befant seg i livet. Han hadde kjempet i nesten ti år for å få lage spillefilm, og nå skjedde det endelig. Hvem ville ikke vært lykkelig da? Jeg tror han i denne perioden var både sjenerøs og humoristisk, før han senere ble mer lukket.
60-tallspråket ble en utfordring
En av de største utfordringene for begge skuespillerne var språket. Ikke bare fransk i seg selv, men fransk slik det hørtes ut på 1960-tallet.
– Den sveitsiske aksenten var ekstremt vanskelig, sier Marbeck. I begynnelsen hørtes det helt feil ut. Jeg spilte inn meg selv om og om igjen, analyserte hvert eneste ord. Jeg ble nesten besatt, men til slutt satt det.
Dullin er enig og mener at datidens språk i seg selv var en rolle å fremstille.
– Fransk har endret seg enormt siden den gang. Uttalen lå dypere i halsen, spesielt R-lyden. Belmondo hadde dessuten sin helt egen måte å snakke på. Folk uttrykte seg mer presist, språket var deres viktigste verktøy.
Richard Linklaters første franske film
Å jobbe med Richard Linklater ble en avgjørende opplevelse for begge.
– Da jeg så «Boyhood» før innspillingen, tenkte jeg bare: «Utrolig! Og jeg skal jobbe med ham», sier Dullin.
Marbeck beskriver Linklater som en regissør som jobber mer med følelse enn med stil.
– Han påtvinger ikke noe visuelt uttrykk bare for sakens skyld. Det handler mer om tilstedeværelse og riktig følelse. Han elsker Frankrike og den franske nye bølgen, noe som var tydelig å merke.
Til tross for at Linklater ikke snakker fransk, fungerte kommunikasjonen smidig.
– Manuset fantes både på fransk og engelsk. Vi øvde på begge språkene, så han hadde i prinsippet undertekster gjennom hele prosessen, sier Marbeck.
For Dullin føles heller ikke filmen som et utenforstående blikk på fransk kultur.
– Richard er veldig «fransk» i sin følsomhet. Han forstår kulturen på dypet, til tross for at han er fra Texas.
«Nouvelle Vague» slippes som kjøp/leiefilm på digitale tjenester 30. mars. Se traileren nedenfor.
Les også: En kjærlighetserklæring i svart-hvitt: Richard Linklater om å vende tilbake til filmrevolusjonen
Les også: Quentin Tarantino velger sine 20 favorittfilmer fra 2000-tallet (plass 11-20)