Steven Spielbergs film Haisommer fra 1975 er ikke bare en skrekkklassiker – den er hjørnesteinen i den moderne blockbuster-æraen. Men det som gjør filmen til mer enn bare en teknisk pioner, er alle de små, finurlige og ofte kaotiske detaljene som skjuler seg under overflaten.
Den nye dokumentarfilmen «Jaws @ 50: The Definitive Inside Story» fokuserer på alle de intrikate elementene som kom til å utgjøre myten, fortellingen og fascinasjonen ved Spielbergs klassiker.
Her er 10 av komponentene som dokumentaren setter under lupen.
10. Bruce – monsteret som nektet å samarbeide
Den mekaniske haien ble internt kalt «Bruce» etter Spielbergs advokat, men dette metalluhyret viste seg å være alt annet enn advokatvennlig. Haien hadde stadige funksjonsfeil, sank noen ganger til havets bunn og saboterte innspillingen i en slik grad at regissøren måtte omstrukturere hele filmspråket sitt.
«At haien ikke fungerte, var en velsignelse. Det gjorde meg mer lik Alfred Hitchcock enn Ray Harryhausen», sier Spielberg om haiens manglende vilje til å samarbeide. Ved å bruke POV-bilder, reaksjoner og lyder klarte han å fremkalle en primal frykt hos publikum. Det klassiske filmspråket ble satt på prøve, og «Haisommer» ble en mesterklasse i stemningsfull skrekk. Fraværet av dyret ble dermed filmens største fortrinn.
9. Sitatet født ut av frustrasjon
Den mest siterte replikken i «Haisommer» var ikke med i manuset fra starten. Slagordet «You’re gonna need a bigger boat», som Brody (Roy Scheider) slynger ut, var en intern vits blant filmteamet som ble brukt når noe gikk galt. Under en tagning forsøkte Scheider å inkorporere den i filmen. Spielberg likte den så godt at han lot den bli stående. Det ble et av de mest udødelige øyeblikkene i filmhistorien, født ut av ren improvisasjon.
8. Havet som mareritt
I motsetning til mange andre samtidsfilmer valgte Spielberg å filme til sjøs – på ordentlig. Dette viste seg å være et logistisk helvete. Skuespillerne ble sjøsyke, båtene drev av kameraet og det tekniske utstyret ble ødelagt av saltvann. Spielberg kaller innspillingen «en av de største feilgrepene i mitt liv – som jeg aldri angrer på». Havets uforutsigbarhet ble en sentral del av filmens realisme.
7. Shaw vs. Dreyfuss – en ekte rivalisering
Skuespillerne Robert Shaw (Quint) og Richard Dreyfuss (Hooper) spilte kanskje rivaler – men hatet var ikke bare skuespill. Shaw ertet Dreyfuss konstant, og Dreyfuss var rask til å ta igjen, noe som skapte en ladet atmosfære på settet. Spielberg valgte å ikke blande seg inn, men brukte i stedet spenningen til å forsterke filmens konflikter.
«De ble et slags sparringspar, hvis personlige konflikter speiler det karakterene går gjennom i filmen. Resultatet ble en elektrisk dynamikk som føles ekte i hver eneste scene.» sier Spielberg om skuespillernes krangling.
6. Monologen på USS Indianapolis
En av filmens mest minneverdige scener er Quints monolog om USS Indianapolis – en historie som er så ubehagelig at den sitter i kroppen. Manusforfatter Howard Sackler, som ble hentet inn for å finpusse det opprinnelige manuset til filmen, lanserte ideen for Spielberg fordi han ønsket å gi en solid bakgrunn til Quint og hans hat mot haier. Spielberg hentet inn manusforfatteren John Milius, som hadde skrevet «Apocalypse Now», spesielt for å skrive monologen om den sanne historien om USS Indianapolis. Resultatet ble et åtte sider langt manus som det var umulig å få plass til i filmen i sin helhet.
Robert Shaw skrev om og improviserte deler av talen selv, ofte i beruset tilstand. Spielberg lot kameraet rulle, og magien oppstod. Monologen ble et mesterverk av dialogdrevet skrekk, og ga uventet tyngde til en film om en hai. Spielberg sier selv i dokumentaren at akkurat den scenen er noe han «virkelig kan se om og om igjen».
5. Antikapitalisme og drømmen om et Fidel Castro-sitat
Mange husker haien som et skrekksymbol, men filmens egentlige antagonist er et menneske: borgermester Larry Vaughn. I sin pastellfargede dress og med sitt polerte smil setter han profitt foran liv – gang på gang. Det er han som motsetter seg å stenge strendene, til tross for at det er åpenbart at det er fare på ferde. Vaughn representerer et tilbakevendende tema i Spielbergs filmografi: institusjonell inkompetanse og kynisme. Som Steven Spielberg selv uttrykker det: «Borgermesteren var den virkelige skurken, haien gjorde bare det haier gjør.»
Den kapitalistiske antagonisten var også en stor del av Peter Benchleys roman, noe ingen ringere enn Fidel Castro anerkjente. Da den cubanske lederen i et intervju ble spurt om hva han leste, svarte han nettopp «Haisommer». Da journalisten så spurte hvorfor han leste kommersielle amerikanske thrillere, svarte Castro: «Du tar feil, dette er en fantastisk metafor for kapitalismens korrupsjon» – noe Benchley forsøkte å få som sitat på omslaget, men som dessverre ble nektet av forlaget.
4. Den menneskelige reaksjonen
Den ikoniske åpningsscenen der Chrissie Watkins blir dratt gjennom vannet, ble fremstilt ved hjelp av vaiere festet til skuespillerinnens hofter. Hun ble kastet hit og dit av et skjult maskineri under overflaten, uten å vite nøyaktig når rykkene ville komme. Skrikene hennes er i stor grad autentiske. Scenen ble et skoleeksempel på fysisk skrekk – og et bevis på at enkle grep noen ganger er mer effektive enn alle digitale effekter i verden.
Og den satte sannsynligvis stemningen for resten av filmen. Som filmskaperen Steven Soderbergh sier i dokumentaren: «Hvis de er villige til å gjøre dette tre minutter inn i filmen, hva annet er de da villige til å gjøre?»
3. John Williams’ tvetydige to-tone
Det ikoniske temaet – DUN-dun, DUN-dun – virker så åpenbart i dag at det er lett å glemme hvor modig det var. John Williams presenterte det for Spielberg med bare to toner, noe som til å begynne med ikke fikk den reaksjonen komponisten hadde håpet på. «Da han spilte den for meg på pianoet, begynte jeg å le. Jeg trodde han spøkte», sier Spielberg. Men temaet er genialt i sin enkelhet: en musikalsk fremstilling av en usynlig fare som nærmer seg. Minimalismen skapte maksimal effekt – og endret filmens stemning for alltid.
2. En hær av statister på hjemmebane
Da filmteamet slo leir på Martha’s Vineyard, fikk de med seg hundrevis av lokale statister, biroller og praktisk personale. Mange av ansiktene i bakgrunnen – strandgjester, politibetjenter, bedriftseiere – var vanlige innbyggere. Lokalkoloritten ga filmen et dokumentarisk preg og bidro til realismen: En ekte småby i sjokk ble bakteppe for en fiktiv katastrofe, og autentisiteten på stedet bidro dramatisk til å øke troverdigheten. Noen av statistene deltar fortsatt i jubileumsarrangementer – 50 år senere.
1. Spielbergs PTSD
For Spielberg var det å regissere Haisommer ikke bare et gjennombrudd – det var et traume. Det tekniske marerittet, forsinkelsene i innspillingen og studioets mistillit førte til at han utviklet stressymptomer og panikkanfall. I mange år etterpå led han av tilbakevendende angst, ofte knyttet til følelsen av å være ute av kontroll. «Haisommer» ble en suksess, men prisen var høy.
I dokumentaren avslører han at han pleide å snike seg inn i Jaws-delen av Universal Studios, der den originale spekkhoggeren ble sendt for å bli en del av attraksjonen, og krype inn i hytta og gråte – mange år etter at filmen var ferdig. Heldigvis klarte han seg ganske bra etter det.
«Jaws @ 50: The Definitive Inside Story» har premiere digitalt på Disney 11. juli.
