Det regnet kraftig i Oslo da MovieZine.no møtte Thorp på Vega Scene. Derfor var det naturlig å begynne med et spørsmål om været.
Trives du i regnet?
– Jeg trives best i regnet når jeg kan være inne i varmen, gjerne foran en peis. Generelt liker jeg å ha det koselig, være sammen med familien min og tilbringe tid i skogen.
Går du mye på tur?
– Jeg går gjerne mye på tur, men siden jeg bor i København, får jeg ikke dekket skogskvoten mitt så ofte. Derfor er noe av det første jeg gjør når jeg kommer til Oslo, å dra ut i Østmarka. Jeg er oppvokst der, og skogen føles derfor veldig hjemme for meg.
Et av favorittstedene mine er Solbergvann. Det er et lite vann, men utrolig vakkert. I enden ligger et område med fantastisk urskog, der mosen vokser tett og en liten bekk slynger seg gjennom landskapet. Det er et sted som gir meg en helt egen ro og enorm glede.
Kristine Kujath Thorp har markert seg i en rekke norske og internasjonale filmer, blant annet «Ninjababy» (2021), «Nordsjøen» (2021) og «Syk pike» (2022). Hun har også medvirket i «Bastarden» (2023), «Den store stilhet» (2023) og «Før mørket» (2025). Hvordan vil du beskrive utviklingen din som skuespiller de siste årene?
– Jeg har fått arbeide med mange forskjellige filmprosjekter de siste årene, noe jeg er veldig takknemlig for. Jeg føler at jeg har fått utforske ulike sjangre og spille karakterer som er svært forskjellige fra hverandre. Det har gjort at jeg ikke føler meg fastlåst i én bestemt type rolle.
Jeg opplever det som et stort privilegium å få arbeide så variert. Selvfølgelig er jeg glad for å ha jobb, men jeg setter også stor pris på muligheten til stadig å utfordre meg selv og prøve nye ting.
Hvor fant du inspirasjon til å spille karakteren i filmen?
– Jeg fant mye av inspirasjonen i selve manuset, men også i boka «Wisconsin Death Trip». Den består blant annet av små avisartikler fra et avgrenset område i Wisconsin. Notisene beskriver dramatiske hendelser på en nesten iskald og nøktern måte. Det kan for eksempel stå at en kvinne har tatt livet sitt, og at hun skal begraves på søndag.
Jeg har aldri lest noe lignende. Boka inneholder også fotografier fra det samme området, satt sammen i collager. De er både gripende, vonde og veldig vakre. Gjennom de korte tekstene og bildene får man et innblikk i liv preget av desperasjon, fattigdom, ødelagte drømmer, død og galskap.
Du tok selv kontakt med regissøren fordi du ønsket å være med i filmen. Hvordan kom det i stand?
– Jeg følger jevnlig med på hvilke filmprosjekter som får støtte gjennom NFI. Jeg synes det er viktig å holde meg orientert om hva som produseres, og hvilke prosjekter som er på vei.
Da jeg leste jeg kort om denne filmen, ble jeg umiddelbart interessert. Jeg er særlig glad i periodefilmer, både som sjanger og som skuespillerutfordring. Jeg kjente ikke til Dara (regissøren) fra før, men hadde jobbet med produksjonsselskapet Eye Eye Pictures tidligere og hadde gode erfaringer med dem.
Jeg tok derfor kontakt med produsenten, som jeg kjente fra før, og spurte om jeg kunne komme innom for å høre mer om prosjektet. Under møtet fortalte hun om filmen, og jeg fikk anledning til å fortelle litt om meg selv. Etterpå spurte hun om jeg hadde lyst til å spille i den. Jeg elsket ideen og visjonen.
Hva var det ved visjonen som gjorde deg så interessert?
– Det var først og fremst hvor sanselig Dara beskrev filmen. Mens hun snakket, kunne jeg nesten se, lukte og føle universet hun ønsket å skape. Hun hadde arbeidet med prosjektet lenge, var svært engasjert og hadde en tydelig kunstnerisk visjon.
Jeg er selv utdannet produksjonsdesigner og har stor interesse for estetikk, historiske perioder og det visuelle uttrykket i film. Derfor traff måten hun beskrev prosjektet på, meg veldig sterkt. Jeg kunne tydelig forestille meg universet hennes, og jeg fikk umiddelbart lyst til å være en del av det.
Hvordan balanserer du det å leve deg inn i en krevende rolle med behovet for å beholde en profesjonell distanse?
– Det kan være vanskelig. Jeg forsøker å markere overgangen mellom jobb og privatliv ved å ta av meg kostymet og minne meg selv på at arbeidsdagen er over. Det er en måte å legge rollen fra seg på, men jeg tror ikke det alltid er mulig å skille helt mellom det man spiller, og det man selv opplever fysisk og følelsesmessig.
Når man spiller gjennom sterke følelser som sorg eller galskap, påvirker det også kroppen. Man kan fortelle seg selv at det bare er skuespill, men de fysiske reaksjonene kan likevel være reelle. Jeg tror det er en svært sterk forbindelse mellom kropp og sinn, og derfor er det viktig å være bevisst på hvordan en krevende rolle kan påvirke en.
Hvordan var stemningen på settet?
– Det var mye humor og tull mellom opptakene. Jeg tror det ofte oppstår et behov for det motsatte av det man arbeider med, særlig når man lager filmer med så tungt tematisk innhold. Humoren blir en slags motpol og en nødvendig motvekt til alvoret.
Jeg jobbet med mange fantastiske mennesker som har levd et liv og både er morsomme og fulle av historier. Blant andre Johnny og John er svært gode historiefortellere og underholdere, og jeg fikk til og med noen private konserter underveis. Det var veldig fint å få ta del i, selv om selve filmens handling var så mørk.
Hvorfor mener du at publikum bør se filmen på kino?
– Jeg mener filmen bør oppleves på kino fordi den utnytter filmmediet på en helt ny måte. Jeg kommer ikke på noen annen film som ligner på den når det gjelder filmspråk og uttrykk.
For meg fremkalte filmen en merkelig og sterk følelse av å være levende og til stede. Det er vanskelig å beskrive opplevelsen med ord, men den gjorde et sterkt inntrykk på meg både da jeg leste manuset, og da jeg så den ferdige filmen for første gang. Den setter seg på en merkelig måte. Den ga meg mye hjertebank.
Vanligvis er det vanskelig å se filmer jeg selv har medvirket i, fordi jeg blir sittende og tenke på innspillingen og alle minnene som er knyttet til de enkelte scenene. Med denne filmen opplevde jeg noe helt annet. Da den var ferdig, satt jeg igjen med en følelse av å ha vært gjennom noe jeg ennå ikke helt kan beskrive. Det syntes jeg var svært fascinerende.
Jeg synes noe av det mest interessante ved kunst er nettopp evnen til å berøre sider ved deg som vi vanligvis ikke kommer i kontakt med. Kunst kan fremkalle følelser som er vanskelige å forklare, og denne filmen gjorde nettopp det med meg.
Hva håper du at publikum sitter igjen med etter å ha sett filmen?
– Jeg håper publikum lar seg fange av filmen, gir slipp på sin egen virkelighet for en stund lar seg rive med. Jeg ønsker at de skal bli trukket inn i filmens univers og få en opplevelse som berører dem på et eller annet plan. Jeg håper de føler noe.
Var det et bestemt kunstnerisk valg du tok i arbeidet med karakteren?
– Jeg vet ikke om det var ett bestemt kunstnerisk valg, men å gjøre henne til et helt menneske og bare være en lei kone. Selv om hun ikke har så mye plass i filmen, ønsket jeg at publikum skulle få en følelse av hvem hun er, utover funksjonen hun har som kone.
Hvordan har filmen blitt mottatt så langt?
– Reaksjonene har vært svært forskjellige. Noen blir provosert, noen elsker filmen, mens andre ikke liker den i det hele tatt. Jeg synes egentlig det er spennende at den skaper så sterke og ulike reaksjoner.
For meg er dette ikke en film som publikum nødvendigvis vil være enige om. Den vekker noe i folk, og jeg synes det er interessant å være en del av et prosjekt som tør å utfordre og bevege publikum, også når reaksjonene spriker.
Hva arbeider du med for tiden?
– Jeg har nettopp avsluttet innspillingen av en norsk film med Patrik Syversen. Jeg tror det blir en fantastisk film.
I tillegg arbeider jeg med en islandsk film med Hlynur Pálmason, et prosjekt jeg har vært involvert i halvannet år. Vi skal etter planen filme i ytterligere et halvt år, så det er en omfattende og langvarig prosess.
Jeg har også flere andre prosjekter som etter planen kommer ut neste år, men foreløpig kan jeg ikke fortelle så mye om dem.
Les gjerne anmeldelsen av «A Prayer for the Dying» her. Filmen får norsk kinopremiere 23.oktober.
Les også: Hele 23 norske filmer står i kø – kinohøsten vitner om både bredde, variasjon og store titler
Les også: «Markens grøde» vant internasjonal pris – har startet bra for Norges Oscar-håp