Det ser ikke ut til å være mange måter å lage film om ikoniske musikere på. I hvert fall ikke hvis du spør Hollywood. Gang på gang har helt unike artisters liv blitt filmatisert etter samme velkjente mal. Å si at «har du sett én, har du sett alle» er ikke helt rettferdig overfor filmene, uansett hvor kynisk kalkulert noen av dem kan virke. Men jo flere av disse musikkbiografiene man ser, jo mer smelter de sammen. Selv deres styrker og svakheter har en tendens til å gjenta seg fra film til film: sterke skuespillerprestasjoner … og ikke så mye annet som skiller seg ut.
Når det er sagt, er «Springsteen: Deliver Me from Nowhere» et helt greit utstillingsvindu for to av Hollywoods mest lovende Emmy-vinnende Jeremys, nemlig Jeremy Allen White («The Bear») og Jeremy Strong «Succession». Det er også en latterlig forenklet skildring av depresjon, den kreative prosessen og musikkbransjen. Scott Coopers svake bidrag til biografisjangeren får aldri ordentlig tak i hovedpersonen, eller hvorfor hans banebrytende musikk fortsatt betyr noe i dag.
Men det som virkelig betyr noe for publikum, er et enkelt spørsmål: Er du fan av den amerikanske sangeren, gitaristen og låtskriveren Bruce Frederick Joseph Springsteen? I så fall kan det være nok her til at du kan få noe ut av «Deliver Me from Nowhere». Filmen utspiller seg i en viktig periode i artistens liv, nemlig tidlig på 1980-tallet, under tilblivelsen av albumet «Nebraska». Hvis du som fan ønsker å se den utspille seg på kinolerretet, kan du endelig gjøre det.
Haken for de som allerede er godt kjent med Springsteens karriere, er at det ikke blir noen overraskelser. Til tross for en spilletid på to timer har filmen svært lite å si om Springsteen og absolutt ingenting om menneskene rundt ham. Birollene er mest til for at filmen skal dra seg frem til neste forutsigbare vendepunkt.
Jeremy Allen White er en troverdig Bruce Springsteen og den eneste skuespilleren i filmen som faktisk får sjansen til å føles som en ekte person. Det er ikke en prestasjon som når opp til de beste i biografisjangeren, men det var på tide at White fikk en hovedrolle på film. Jeremy Strong er som forventet pålitelig engasjert som manager Jon Landau. Men det er ingenting ved karakteren som Strong ikke kunne gjort i søvne.
Nå er det riktignok virkeligheten som skildres, men det er likevel imponerende hvor mange klisjeer filmen klarer å tråkke i. Coopers manus finner til og med opp en fiktiv kjærlighetsinteresse (spilt av Odessa Young) for å sikre at ikke en eneste klisjé blir stående ubrukt. Det meste er sikkert sant om Springsteens liv i denne perioden, men måten det presenteres på, er ikke mer enn et skuldertrekk. Selv sammenlignet med andre biopics av nyere dato.
Fjorårets «A Complete Unknown» brukte Bob Dylans typiske mystikk som utgangspunkt for å utforske menneskene rundt ham – de som faktisk måtte leve med en så gåtefull skikkelse. Det var ikke hendelsene i seg selv som gjorde filmen interessant, men hvordan de ble presentert. Det føltes som en levende verden. Et annet ferskt eksempel er «Better Man», som tok av fra tåspissene med en maxet musikalsk estetikk som virkelig fanget Robbie Williams – her bokstavelig talt portrettert som en sirkusape.
Hvis «Deliver Me from Nowhere» ikke hadde hatt noe med Bruce Springsteen å gjøre, men i stedet handlet om en fiktiv sanger, ville filmen ikke hatt en sjanse. Scott Cooper og teamet hans tilfører ikke historien noe av verdi som den ikke allerede har. Albumet «Nebraska» er hyllet for å føles så rått, nakent og ekte. Filmen om tilblivelsen føles på ingen måte slik.
Kort om «Springsteen: Deliver Me from Nowhere»
- Originaltittel: Springsteen: Deliver Me from Nowhere
- Regissør: Scott Cooper
- Medvirkende: Jeremy Allen White, Jeremy Strong, Paul Walter Hauser, Stephen Graham, Odessa Young
- Spilletid: 119 minutter
- Premiere: 31. oktober 2025
- Vises på: Kino
- MovieZines vurdering: 2/5
