Settingen: New York City, nåtid. En vanlig, middelaldrende mann går inn på en diner med en bunke dokumenter i hånden. Der møter han en eldre, betydelig rikere og bedre kledd herre. Dokumentene bytter hender, og en selfie på mobiltelefonen dokumenterer møtet, før Huffman, som mannen heter, forsvinner på toget bort fra oss og fra filmen.
Det eneste vi hører fra ham, er daglige beskjeder til den mystiske Ash (en utmerket Riz Ahmed). Ash’ tilværelse ser ut til å bevege seg mellom låste kjellere med hemmelige arkivskap og AA-møter, når han ikke skygger varslere i byen.
Ash er en slags megler, eller mekler, som garanterer varslernes sikkerhet mot at de får tilbake bevismateriale. Som for eksempel hans neste klient Sarah (Lily James). Sarah er en forsker som har stjålet dokumenter fra selskapet hun jobber for, i et forsøk på å skjule farlige bivirkninger av en ny avling. Nå blir hun forfulgt og trakassert. Hun vil ikke være en varsler lenger, hun vil levere tilbake rapporten, holde tett om den og få sitt trygge liv tilbake.
«Relay» er i utgangspunktet en ganske generisk konspirasjonsthriller. Vi kjenner igjen typene: det bedrevitende offeret som søker hjelp, og den smarte helten som ser ut til å være den eneste i verden som kan løse problemet (og som ufrivillig tar for store sjanser når følelsene begynner å snike seg inn).
Håndlangerne, anført av Sam Worthington og Willa Fitzgerald, er altfor unge og kjekke til å være helt troverdige. Fitzgerald får knapt komme til orde i det hele tatt. Hun bare spiser og tygger. Popcorn, snacks og en og annen slurk av en brus. Behagelig avslappet, kjølig og lei med et helt liv med yrkeskriminalitet bak det glatte ansiktet. Bare tannpirkeren mangler.
Belønningen er å se Ash trekke dem etter nesen igjen og igjen. Han er alltid ett skritt foran. For det som hever nivået på filmen og gjør den spesiell, i tillegg til Ahmed, er Justin Piaseckis («Expandables 4») smarte manus. Jeg koste meg stort med alle de overraskende vendingene. Ikke noe «Westworld»-rot her, men i det store og hele logiske utviklinger som fører historien fremover.
Ok, kanskje mer i første del enn mot slutten, men historien flyter så fint at den er svært underholdende og holder oppmerksomheten din 100 prosent. Den er dessuten nydelig filmet i et livlig New York, ofte om natten.
Filmens tittel kommer fra en form for kommunikasjon for blinde – et genialt knutepunkt i historien. «Tri-State Relay System» er en offentlig tjeneste for døve og hørselshemmede. Når Ash skriver meldingene sine på en skrivemaskin for døve, blir de lest høyt av operatøren til personen i den andre enden av røret. Han har altså aldri direkte kontakt med kundene sine, og samtalene er beskyttet av loven mot ransaking og beslag.
«Tri-State Relay System» fører heller ingen samtalelogger, noe som gjør at telefonnumrene ikke kan spores. (Som håndlanger kan man selvfølgelig tenke seg å bestikke, tigge eller banke ordene ut av operatørene, som gjentar all informasjon om hvor Ash og varslerne skal ses og gjøres. De virker merkelig nøytrale til den åpenbart tvilsomme informasjonen som formidles)
David Mackenzie (Cannes-nominerte «Hell or High Water») har regi. «Relay» hadde verdenspremiere i Toronto i fjor høst, og gikk videre til Tribeca-festivalen der jeg så den. Filmen kommer på kino i USA i august, og (forhåpentligvis) kort tid etter i Norge. Så hold utkikk og gå ikke glipp av dette underholdende thrillermysteriet!
