Sammen med «The Nun» symboliserer «Five Nights at Freddy‘s» den typen skrekkfilm som få eller ingen egentlig likte, men som tjente så mye penger at en oppfølger var uunngåelig.
For de uinnvidde er den første filmen basert på Scott Cawthons kultspillserie med samme navn, og var en mye utskjelt filmatisering, spesielt for spillnerder.
Skrekkimperiet Blumhouse leverte thrilleren om familiepizzeriaen hvis fire animatroniske maskoter får et uhyggelig eget liv og går amok.
Nå er oppfølgeren her, med ambisjoner om å utforske den mørke mytologien i større skala. Resultatet overgår originalen en smule – men fortsetter også å slite med franchisens balanseproblem mellom fanservice og ren skrekk.
Traumatiserte helter tilbake
Nok en gang møter vi den tidligere sikkerhetsvakten Mike (Josh Hutcherson) og lillesøsteren Abby (Piper Rubio), som prøver å komme seg videre med livene sine til tross for sistnevntes hardnakkede besettelse av vennene deres – de døde barna som besatte de morderiske robotene.
Tilbake er også politibetjenten Vanessa (Elizabeth Lail), som har våknet opp fra koma, men plages av mareritt om sin psykotiske far (Matthew Lillard), som viste seg å være skurken i den første filmen.
Det tar selvfølgelig ikke lang tid før de beryktede barnefigurene våkner til live igjen, og denne gangen får de selskap av en hevngjerrig dukke som retter seg mot bestemte personer i byen.
I motsetning til den ganske flate forgjengeren, er dette et mer ambisiøst forsøk på å utvide filmuniverset.
Der den første filmen var begrenset til ett enkelt sted, utvider oppfølgeren mytologien gjennom tilbakeblikk, nye etableringer av Fazbear Entertainment og en tydeligere forbindelse til spillenes dypere historie.
Spillfans vil bli fornøyde
Dette vil utvilsomt tilfredsstille fans av spillet, men filmen føles ofte overlesset med detaljer som bare lojale spillere vil forstå.
Tonen er litt mørkere, mer melankolsk, og det er et forsøk på å gi historien mer emosjonell tyngde. Samtidig blir tempoet langsommere når filmen tar pauser for å skildre i dybden, i stedet for å skremme.
Skuespillerne gjør det de kan med materialet, selv om Hutcherson ofte må vike for sine kvinnelige motspillere.
Lail sliter med å yte sin traumatiserte heltinne rettferdighet, men blekner i forhold til skrekkikoner som Jamie Lee Curtis og Sigourney Weaver.
Filmen gir fortsatt ikke nok rom for karakterutvikling, til tross for mange og lange dramatiske dialoger.
Universet baserer seg rett og slett for mye på ikonografien fra spillene i stedet for å bygge opp noen dynamiske eller meningsfulle relasjoner på lerretet.
Det er imidlertid alltid morsomt å se veteranen Wayne Knight (Newman i «Seinfeld») spille skurken, spesielt i denne typen film.
Og vi «Skrik»-fans kan sette pris på gjenforeningen av Lillard og Skeet Ulrich, selv om begge bare har korte cameoer og dessverre ikke deler skjermtid.
Slitsomme jump scares
Man kan påpeke at denne typen skrekkfilm først og fremst er ment å skremme, men selv der er resultatet lunkent.
Lydvolumet er skrudd ganske høyt opp på noen få, tidvis effektive, men for det meste slitne, jump scares – men noen reell følelse av uhygge oppstår aldri.
Dessuten brukes disse jump scares noen ganger så hyppig at spenningen reduseres. Man kunne ønske at regissør Emma Tammi (som også laget del én) hadde våget å bygge en roligere atmosfære i stedet for å hele tiden satse på sjokkverdi.
Valget om å gi filmen aldersgrense PG13 (tilsvarer omtrent 11 år) for å tiltrekke seg et yngre publikum er heller ikke forenlig med at filmens monstre skal være så voldelige og brutale som mulig.
All volden skjer utenfor lerretet, og sjangerens oppfordring til å bruke fantasien blir her bare et irritasjonsmoment. Det man ikke ser, er ikke alltid mer skremmende.
På den annen side har spesialeffektene fått en fin oppdatering. Animatronikken føles tyngre, skitnere og mer fysisk truende. Kombinasjonen av praktiske effekter og mer subtil CGI er filmens største tekniske styrke.
Fans vil imidlertid sette pris på miljødetaljene, cameoene og de direkte referansene til spillserien. Filmen er visuelt sterk med neonlys, mørke korridorer, støvete mekanikk og en fargepalett som blander retroestetikk med industriell kulde.
Det er ikke en skrekkoppfølger som er provoserende dårlig, men det er også en som er fort glemt etter rulleteksten.
Fansen vil juble, pengene vil rulle inn, og en tredje film (som det flørtes diskret med i sluttscenen) vil snart være i produksjon. Personlig vil jeg ta en pause fra Blumhouse…