Verdens mest berømte mor er sannsynligvis mor Teresa (1910-1997). Hun var en albanskfødt katolsk nonne som byttet ut klosterlivet med gatelivet i Calcutta i 1950. Hennes oppgave var å ta seg av de fattigste – de syke, hjemløse og døende – og hun ble verdensberømt for sitt engasjement. Teresa ble tildelt Nobels fredspris i 1979 og ble kanonisert i Roma i 2016. Til tross for kritikk av hennes metoder forble hun et ikon for medmenneskelighet helt til sin død.
Filmen «Mother» konsentrerer seg om én begivenhetsrik uke i Teresas liv – et smart grep av regissør Teona Strugar Mitevska, som dermed velger å gi plass til detaljer og psykologisk skarpsindighet, snarere enn kronologisk oversikt.
Hun beveger seg behendig mellom alvor, svart humor og absurde øyeblikk. Resultatet er en intim, karakterdrevet fortelling og en studie i godhet, tvil og moralsk tvetydighet. Temaer som føles presserende i en tid der grensene mellom heroisme og velvillig arroganse blir stadig mer betvilte. Selv om filmen ikke gir oss et direkte svar på hvem Mor Teresa var, forsøker den å utforske spørsmålene om hvorfor og hvordan.
Noomi Rapace gjør en skarp og ubarmhjertig prestasjon som Mor Teresa, mye takket være at hun ikke portretterer en helgen, men i stedet avslører mennesket bak myten. Gjennom kroppsspråk, intenst blikk, en sprø stemme og en forsiktig, men signifikant mimikk skaper Rapace et portrett som føles både troverdig og rørende. Hennes ubarmhjertige nærvær gjør at publikum ikke bare ser kvinnen Teresa, vi føler og pines med henne i navigeringen.
Visuelt er dette en beskjeden film som bruker dempede toner for å fremheve hovedpersonens stillferdige enkelhet. Den dempede fargepaletten, de ofte nære kamerabevegelsene og det effektive lydarbeidet, der stillheten brytes av høye, plutselige lyder, skaper en følelse av klaustrofobi der det intime nærværet prioriteres framfor det store biografiske sveipet.
Fortellermessig holder filmen seg innenfor den velkjente rammen av et virkelighetsbasert klosterdrama. Men de bevisst malplasserte hardrock-loopene som av og til spilles over de asketiske klostergangene, gir en fin touch til den ellers lavmælte tonen.
En spesielt minneverdig sekvens er når den overarbeidede Teresa hallusinerer, og blir møtt av stirrende nonner som danser til Lordis Eurovision-låt «Hard Rock Hallelujah». Det er herlig absurd, og scenen gir en provoserende energiinnsprøytning til den ellers ganske monotone rytmen i historien.
Det er en god fremdrift takket være en tydelig nedtelling, presentert med intens musikk og tablåer som forteller oss at det er dag 7, dag 6 og så videre. Tempoet føles imidlertid til tider litt anstrengt, og enkelte partier føles derfor ganske tunge. Noen scener har også en tendens til å gjenta temaer som skyld, oppofrelse og altruistisk godhet, uten at de egentlig utdypes. Det er også en antydning til et fokus på marginaliserte kvinner i et patriarkat, som ikke får den plassen jeg kunne ha ønsket meg.
«Mother» er et fintfølende og tidvis ubehagelig drama om tro versus tvil. Den fungerer mer som et konsentrert glimt inn i en avgjørende tid i livet til et ikon enn som et dyptgående portrett. Gjennom sin sparsomme estetikk og sitt mot til å la spørsmål stå ubesvart, tvinger filmen publikum til å reflektere over hvordan vi måler godhet, og hvem som får definere den.
