Det er ikke lett å være Daisy Ridley. I Star Wars var hun foreldreløs, kidnappet og kjempet mot ulike fiender. Denne gangen er hun vindusvasker (av den typen som klatrer opp på skyskrapervegger) og kjemper mot både en slem sjef og en autistisk bror. Det blir ikke bedre når radikale øko-terrorister (jepp) tar alle gjestene på en veldedighetsgalla som gisler. Gjett hvem som må redde dagen?
Det er lett å oppsummere «Cleaner» som en britisk, kvinnelig «Die Hard», og det er vanskelig å ikke se åpenbare likhetstrekk med andre, lignende actionfilmer. En bitter, ensom arbeiderklassekvinne som av en eller annen grunn (i dette tilfellet autisme og en tendens til å hacke pleiehjemmene sine) må passe på en slektning, og som til slutt blir en ufrivillig helt når politiet ikke klarer å håndtere en farlig situasjon.
Dette er utvilsomt Ridleys film og hennes sjanse til å bevise hvordan hun klarer seg som en stabil actionheltinne utenfor George Lucas’ science fiction-univers. Hun balanserer dyktig mellom karakterens mer dramatiske og frustrerte følelser og rollen som en sammenbitt kicker. Selv om det er litt vanskelig å kjøpe henne som eks-soldat (litt som Michelle Pfeiffer som marinesoldat i «Dangerous Minds»), kommer hun unna med det og beholder æren.
Resten av filmen er kanskje ikke en katastrofe, men det er heller ikke noe som gir følelsen av noe annet enn «direkte-til-video». Det er en film som bruker litt for lang tid på å komme i gang – Ridley henger utenfor et vindu i første halvdel av filmen, mens vi tilbringer tid med uinteressante sideplott og karakterer. Når det først begynner å skje ting, byr filmen på noen greie, men relativt forglemmelige actionsekvenser av standardtypen.
Valget av miljø- og klimaaktivister som filmens truende terrorister er muligens spennende og ikke minst relevant. Det finnes noen tankevekkende elementer om menneskets trussel mot planeten og hvor langt den er verdt å beskytte. Men filmen våger ikke å ta standpunkt eller fordype seg i tematikken, og hovedskurken(Taz Skylar, «One Piece») forblir en fullblods, om enn karismatisk psykopat.
Det er noen mer eller mindre uforutsigbare vendinger, mest sentrert rundt skurker som vender seg mot hverandre og egentlig er så onde. Noen merkelige klipp gjør at dramatiske dødsscener føles uferdige eller avfeies på en måte som om vi skal ignorere de brutale skjebnene til relativt viktige bipersoner. Det er vanskelig å tro at Bond-regissør Martin Campbell («GoldenEye», «Casino Royale») står bak denne. Men kanskje er det alderen – den gamle mannen er tross alt 81 år.
Noen bemerkelsesverdige britiske biroller hjelper til, selv om Clive Owen, filmens største navn, har en uventet begrenset rolle. Debutanten Matthew Tuck imponerer som Ridleys bror, Ruth Gemmell («Penny Dreadful») og Ray Fearon (Harry Potter-filmene) er de heldigvis sindige politimennene på bakken under, og Lee Boardman («Rome») er effektivt den sleipe konsernsjefen.
Men til syvende og sist er dette Ridleys film og et ytterligere bevis på både hennes talent og kompetanse som actionstjerne. Er det en fremtidig klassiker i sin sjanger? Absolutt ikke. Men den fungerer nok som et lettfordøyelig tidsfordriv en regnfull sommerdag for en mindre kresen seer.
Du vil finne «Cleaner» på flere strømmetjenester, som Viaplay.
