Sannheten er sjelden særlig enkel når noen har noe å tjene på å forvrenge den. Og i «Verity» har nesten alle en grunn til å få andre til å tro på nettopp deres versjon.
«Verity» er basert på Colleen Hoovers bestselgende roman med samme navn. Forfatteren Lowen Ashleigh får et tilbud som både kan redde karrieren hennes og betale regningene. Hun skal fullføre en suksessrik bokserie for Verity Crawford, en hyllet forfatter som etter en ulykke ikke lenger kan skrive selv.
Lowen flytter inn hos familien Crawford for å gå gjennom Veritys notater og upublisert materiale. Der bor ektemannen Jeremy, den lille sønnen Crew, et hus preget av familiens tragedier og så Verity selv. Når Lowen finner manuset til hennes selvbiografi, begynner bildet av kvinnen hvis ord hun skal ta over å endre seg.
Kjøper ikke reaksjonene
Jeg har ikke lest Hoovers roman og kan derfor ikke si hvor trofast filmen er mot forelegget. Men jeg kan forestille meg at denne historien fungerer bedre på boksidene.
Det er ikke nødvendigvis det som skjer som får meg til å sukke, men hvordan personene reagerer på det. Gang på gang oppfører de seg på måter jeg rett og slett ikke kjøper. Forutsetningene for en virkelig god psykologisk thriller er der, men dramaturgien spretter i alle retninger, og jeg tror aldri helt på relasjonene.
Hvem kan man egentlig stole på?
«Verity» vil hele tiden få oss til å tvile på hva som faktisk er sant. Hvem har manipulert hvem? Hva forestiller Lowen seg? Kan man stole på Verity, eller Jeremy? Det burde være spennende å prøve å finne ut av det, spesielt når fortellingen hele tiden byr på nye versjoner av de samme personene og hendelsene.
Men da må spørsmålene også føles viktige. Her forblir karakterene for overfladiske, og det blir vanskelig å komme dem særlig nær. Nye ledetråder og avsløringer avløser hverandre før de forrige har rukket å synke inn. Når enda en ting viser seg å ikke være det den først virket som, blir reaksjonen mindre «oj» og mer «ja, ja».
Voiceoveren fungerer bedre når vi hører Verity mens Lowen leser manuset hennes. Der fyller den en naturlig funksjon. Det blir mer merkelig når Lowens egen stemme plutselig dukker opp og forklarer ting som filmen burde kunne vise på egen hånd. Dessuten skjer det så sporadisk at grepet mest føles malplassert.
Stilig overflate
Det hele ser imidlertid flott ut. Her er det en tydelig 90-tallsestetikk med polerte bilder, intense blikk og en glansfull erotisk thriller-stemning som passer veldig godt til historien. I hvert fall i begynnelsen. Etter en stund føles det mindre som en verden karakterene faktisk lever i, og mer som en verden de poserer i. Når Lowen ligger i badekaret og gnir seg selv til ekstase, klarer det for eksempel, til tross for alle anstrengelser, å være uvanlig u-seksuelt. Til slutt blir jeg mer oppmerksom på overflaten enn på menneskene under den.
Skuespillerne gjør ikke noe åpenbart galt. Anne Hathaway, Dakota Johnson og Josh Hartnett gjør hva de kan med rollene de har fått, men likevel blir det ikke riktig. Kjemien vil ikke helt stille seg inn, og når reaksjonene allerede føles vanskelige å tro på, er det ikke mye skuespillerne kan gjøre for å redde dem.
Alvorlig på feil måte
Sex og ubehag ligger farlig nær hverandre, og noen ganger fungerer kombinasjonen virkelig bra. Men regissør Michael Showalter behandler materialet med en slik alvor at det nesten trekker historien ned.
Når fortellingen nærmer seg det absurde, burde filmen ha våget å leke mer med tonen og kanskje til og med omfavne den. I stedet holder Showalter seg hardnakket fast ved den psykologiske thrilleren, selv når materialet ser ut til å ville trekke i en helt annen retning.
«Verity» havner derfor i en merkelig mellomposisjon. Den er for alvorlig til at det absurde skal bli morsomt, men ikke ubehagelig nok til å virkelig krype under huden. Det som skal få meg til å miste fotfestet, får meg til slutt mest til å heve øyenbrynene av helt feil grunn.
Korte fakta om «Verity»
- Originaltittel: «Verity»
- Regi: Michael Showalter
- Skuespillere: Anne Hathaway, Dakota Johnson, Josh Hartnett
- Sjanger: Thriller
- Land: USA
- Spilletid: 1 time 57 minutter
- Aldersgrense: 15 år
- Norsk kinopremiere: 2. oktober 2026