Det har gått 32 år siden takraset av en spillfilmatisering i «Street Fighter» kom, tilbake i 1994. Filmen, med Jean-Claude van Damme i front, har siden den gang blitt litt av en kultfilm, kjent for å være så dårlig, at den blir som pur underholdning å regne i dag.
Nå er det kanskje derfor på tide å forsøke seg på nytt. I regi av Kitao Sakurai kommer nå et nytt forsøk, hvor både dagens CGI-teknologi og et langt mer moderne filmspråk burde passe dette universet bedre enn på 90-tallet.
Back to the 90s
90-talls-nostalgien og estetikken er absolutt ivaretatt her. Klær, biler, musikk og andre popkulturelle referanser tar oss med tilbake til MTV-æraen og krydrer dette universet som har flere likheter med tv-serier som «Miami Vice» og en annen spillserie, nemlig Grand Theft Auto-spillene.
Lekenheten og humoren forvaltes mest igjennom historiens to hovedpersoner i Ken Masters (Noah Centineo) og Ryu (Andrew Koji) – to kamerater som de siste årene har falt mer og mer bort i fra hverandre etter at deres kampleder og mentor ble drept. Tilbake står et broket, ambivalent og destruktivt «vennskap» hvor karene knapt klarer å se hverandre i øynene uten å barke sammen og slåss!
Samtidig brygger det opp til en ny, stor kampturnering, hvor sosiopaten Lord M. Bison (David Dastmalchian) forsøker å samle de beste kampsportutøverne til sin kommende tilstelning. Hans egentlig mål er imidlertid å få melket de unike kreftene til Ryu ut av ham, alt for å selv bli enda sterkere og farligere.
Ryu sitter nemlig på unike krefter i den såkalte Hado-kraften – en energi han klarer å manifestere igjennom sinne og hat, og videre kan skape sitt kjente Hadouken-angrep med.
Men Ryu er imidlertid ikke den eneste som skal måtte forsvare seg mot den griske M. Bison. Politiagenten Chun-Li (Callina Liang) har nemlig også en høne å plukke med galningen. I dekke av å ville verve seg til ham, går hun inn for å hevne sin fars brutale død, forårsaket av Bison, da hun var barn.
«Yatta!»
«Street Fighter» kunne fort ha blitt et selvhøytidelig portrett av en gruppe narsissistiske ego-hoder som bare vil slåss og kjefte hverandre ut, mange av dem med personlige vendettaer og hevnlyst som pådriver. Heldigvis har regissør Sakurai og co. sydd inn nok fargerik humor og selvironi til at så ikke blir tilfelle.
All humor lander ikke nødvendigvis like hardt og solid som det slåsskjempene deiser i bakken, men det funker stort sett godt som lettbeint underholdning likevel.
Historielinjene og tematikken er, selvsagt, like overfladisk og enkel som ethvert tv-spill fra 90-tallet, eventuelt som dagens Marvel-filmer. Det handler om hevn, øye for øye, og tann for tann. Samt altså, en god dose narsissistisk selvhevdelse.
Men det er jo ikke historien man vil se en slik film for. Det er karakterene. Man har klart å bake inn de fleste av spillkarakterene bra her. Noen får mer oppmerksomhet enn andre, noe som er et godt grep. Da får vi konsentrert oss mest om noen av dem, mens andre mer blir som krydder i bakgrunnen og med egne innhopp innimellom.
Karakterer som Balrog (50 Cent) og Blanka (Jason Momoa) er to slike. Sistnevnte er et produkt av Lord Bisons stormannsgalskap, kreatert i hans eget laboratorium for å kjempe for ham. Andre karakterer, som Vega, Guile, Dhalsim og Cammy, er dessverre langt mindre med.
Og nettopp dette, å ikke få se nok av kampspesialitetene deres, blant annet Cammys spiral-attack med flettene dinglende etter, er eksempler på mangler og små skuffelser i filmen.
Man må bli med på leken
«Street Fighter» er selvsagt bare tull og tøys, og skal man få mest mulig ut av dette, må man bli med på leken. Som spillfilmatisering oppleves den bedre enn mye vi har sett før, inkludert også årets «Mortal Kombat 2».
Kvalitetene denne gang ligger i god produksjonsverdi som ikke føles alt for billig og kjip, en passe velfungerende humor og medrivende stil, samt en åpenbar dedikert holdning til hele dette universet.
Filmen baker også inn animasjon, blant annet i scenene som går tilbake i tid. Dette funker også godt, mye fordi disse scenene speiler japansk animetradisjon, en kultur som jo også denne spillserien av Capcom stammer fra.
Årets filmutgave er imidlertid, og dessverre, så blodfattig at selv tv-spillene blir mer brutale. Aldersgrensen på 12 år skal selvsagt opprettholdes ved å ikke vise én eneste bloddråpe. Sånn sett er «Moral Kombat»-filmene mer voksne, rå og brutale.
På den annen side – «Street Fighter» blir slik mer tegneserieaktig og tullete, hvor altså leken, effektene og humoren står i front, ikke et bekmørkt og selvhøytidelig alvor.
Dette er selvsagt inget mesterverk, men en film med en tydelig hengivenhet og en røff innpakning over seg som smitter over på oss. Og det vil glede fansen, om man altså tar dette for det det er – retro campy tull og tøys.
Korte fakta om ”Street Fighter”
Regi: Kitao Sakurai
Skuespillere: Noah Centineo, Andrew Koji, Callina Liang, Joe Anoa’i, David Dastmalchian, Cody Rhodes
Genre: Action
Spilletid: 1 timer, 59 minutter
MovieZines karakter: 3/5