Anmeldelse: «Scarpetta» – Imponerende skuespill løfter unødvendig rotete mordmysterium

Nicole Kidman spiller en rettsmedisiner som jakter på seriemordere i den første overdådige sesongen av krimdramaet «Scarpetta». Et definitivt sebar, men til tider unødvendig rotete mysterium.

Publisert:

Det er ingen tvil om at Prime Video har stor tro på potensialet til «Scarpetta». Den har alle ingrediensene til en flott TV-serie som kan kjøre i mange velproduserte sesonger. Forfatteren Patricia Cornwell har skrevet totalt 28 bøker om rettsmedisiner Kay Scarpetta og de mange sakene hun har etterforsket. Med andre ord, hvis serien blir en suksess, er det rikelig med materiale å hente inspirasjon fra.

Vi vet allerede at krimdramaer, mysterier og seriemordere vanligvis er populære, og det er sannsynligvis grunnen til at to sesonger av Scarpetta ble bestilt med en gang. Med tre Oscar-vinnere i hovedrollene, Nicole Kidman som Kay Scarpetta, Jamie Lee Curtis som hennes søster Dorothy, og Ariana DeBose som hennes niese Lucy, har de heller ikke spart på skuespillerne.

Bøkene inneholder også politibetjent Pete Marino og FBI-agent Benton Wesley, som her spilles av henholdsvis Bobby Cannavale og Simon Baker. Så enda flere briljante skuespillere!

Brilliant skuespill – akkurat som forventet

Nicole Kidman og Jamie Lee Curtis i den første sesongen av «Scarpetta».

Det er ikke overraskende at dette var en serie jeg allerede hadde merket som en av årets mest interessante nye titler. Etter å ha sett den første sesongen, lever «Scarpetta» opp til mange av mine forventninger, men samtidig ble den litt unødvendig rotete for en første sesong.

Men det som fungerer best her, er selvfølgelig skuespillerne. Det betyr mye. Det er også tydelig at budsjettet var stort nok til at hver scene ser minst like påkostet og stilig ut som om dette var en David Fincher-film à la «Se7en», «Zodiac» eller «Gone Girl».

Doble tidslinjer fungerer for det meste

Rosy McEwen og Jake Cannavale (Bobby Cannavales sønn spiller den yngre versjonen av faren) i den første sesongen av «Scarpetta».

Jeg har blitt litt allergisk mot bruk av doble tidslinjer der et mysterium ofte er alt annet enn et mysterium for karakterene vi følger, fordi vi allerede har all informasjonen vi trenger i den senere tidslinjen. Manusforfatteren velger ganske enkelt å holde oss seere i uvisshet til siste øyeblikk, når det passer dem best å avsløre det alle andre i serien allerede vet.

Heldigvis er det ikke den typen dobbel tidslinje vi har å gjøre med her i «Scarpetta». Selv om vi til tider kommer frustrerende (etter min mening) nær.

Kidman spiller den eldre, nåværende versjonen av Kay Scarpetta, men vi følger også Rosy McEwan i rollen som en yngre Kay – mens hun hjelper til med å fange en seriemorder. Problemet er selvfølgelig at alle disse årene senere dukker det opp et nytt offer, som minner om seriemorderens offer som Kay bygget hele karrieren sin på å fange.

Hun blir derfor tvunget til å revurdere sin egen tidligere etterforskning og det faktum at hun kanskje fanget feil gjerningsmann første gang. Det er en interessant og spennende krimhistorie som er verdig enhver overdådig første sesong.

Men «Scarpetta» ser ikke ut til å ha ønsket å holde sin første sesong for rett frem og enkel. Ikke bare har vi de to tidslinjene, som faktisk er klare nok til å følge, men vi blander også inn en hel haug med andre sidehandlinger.

Ender altfor brått

Simon Baker i den første sesongen av «Scarpetta».

Etter å ha lest Cornwells bøker forstår jeg at de ønsket å inkludere elementer fra flere av de andre bøkene også… og kanskje var det til og med et krav fra skuespillere som DeBose og Lee Curtis å ha nok tid til å bygge opp sine egne karakterer. Hvorfor skulle ellers to Oscar-vinnere velge å spille biroller i en krimserie om Kay Scarpetta?

Det kjøper jeg også. Også det faktum at Lucy er et datageni og har utviklet et AI-program som lar henne snakke med sin døde kone, noe som er grunnlaget for mange krangler mellom mor og datter. Eller at Dorothy er en suksessfull forfatter som dumpet datteren sin hos Kay. I tillegg faller noen spektakulære sci-fi-puslespillbiter bokstavelig talt fra himmelen (du vil forstå hva jeg mener når du ser det), og jeg har ikke engang nevnt alt vi får se om Simon Bakers arbeid i FBI og hans bakgrunnshistorie.

Når alle disse sidehistoriene blir kastet inn side om side med den større «saken» for sesongen, får du i noen tilfeller nesten informasjonssjokk av hvor raskt handlingen snur. Mange av trådene som blir kastet ut der, ser ikke ut til å gi utbytte før neste sesong. Denne første sesongen slutter i praksis så snart «mysteriet» er over – og etterlater oss med en spennende cliffhanger som vil forbli uløst til neste sesong kommer.

Totalt sett er jeg fortsatt fornøyd, selv om jeg skulle ønske de hadde spart litt av fyrverkeriet til neste sesong… hvis de ikke hadde tenkt å gi oss seerne alle svarene allerede nå. Når det er sagt, vil jeg sitte limt til stolen når oppfølgeren endelig kommer tilbake – og jeg håper på en litt mer fokusert kriminalhistorie uten alt dramaet (uansett hvor gode skuespillerne er) på siden.


Korte fakta om «Scarpetta»

Bobby Cannavale og Ariana DeBose i den første sesongen av «Scarpetta».

Skapt av: Elisabeth Sarnoff
Medvirkende: Nicole Kidman, Jamie Lee Curtis, Ariana DeBose, Rosy McEwen.
Sjanger: Krimdrama, mysterium
Lengde: 8 episoder (alle utgitt samtidig)
Premiere: 11. mars
Tilgjengelig på: Prime Video
Vurdering: 3 av 5

Les mere