«Peaky Blinders: The Immortal Man» er en oppfølger til serien som både utdyper Shelby-familiens historie og gir den en verdig avslutning. Vi får en fengende og relativt dyster finale på et drama som lenge har vært blant de mest stilfulle og fengslende i moderne tv-historie.
Handlingen tar til noen år etter at seriens sjette sesong ble avsluttet. Europa befinner seg midt i andre verdenskrig, og den politiske uroen siver helt ned til Birminghams mørke bakgater.
Tommy Shelby har trukket seg tilbake, tynget av minner fra fortiden. Samtidig har en yngre generasjon, med sønnen Duke i spissen, fått stadig større innflytelse. Dette utløser en intern maktkamp om hvem som skal føre familiens navn og arv videre.
Konfliktene handler derfor ikke bare om rivaliserende gjenger eller politiske trusler, men også om identitet, lojalitet og konsekvensene av volden og valgene som har formet familien gjennom mange år. Filmen veksler dyktig mellom det personlige og det historiske. For Tommy handler det ikke bare om å konfrontere fortiden og tapene sine, men også om å navigere i en verden som er i ferd med å endre seg i grunnen.
At filmen utspiller seg midt i et krigskaos er naturlig og velbegrunnet. Seriens skaper Steven Knight har alltid vevd inn politikk og fascisme i bakgrunnen, og nå lar han disse kreftene tre frem. Det munner ut i en fortelling som beveger seg bort fra Birminghams smug og inn i en større verden. Tommy blir en aktør i både det følelsesmessige og det globale dramaet, snarere enn bare en lokal gangster.
Rebecca Ferguson er et velkomment tilskudd
Cillian Murphys tolkning av hovedpersonen fortsetter å være fortellingens pulserende hjerte. Sesong seks brøt karakteren fullstendig ned, og filmen tar over der. Vi møter ikke lenger en mektig leder, men en mann som apatisk søker mening i ruinene av sitt eget liv.
For Tommy handler tilværelsen mer om eksistens enn makt, noe som gjenspeiler seriens tilbakevendende tema om prisen for vold og makt og gir historien en dybde som få gangsterdramaer når. Murphy balanserer karakterens kjølige autoritet med en sårbarhet som fyller hver scene. Det er en prestasjon som ikke bare bærer filmen, men også fordyper bildet av Tommy som er bygget opp gjennom serien.
Barry Keoghan leverer en sterk prestasjon som Tommys litt avsporet, utenomekteskapelige sønn Duke, og tilfører både intensitet og emosjonell nerve til historien, fremfor alt i samspillet med Murphy.
Rebecca Ferguson har en karismatisk og gåtefull tilstedeværelse som den mystiske Kaulo. Hennes rolle fungerer imidlertid mer som en katalysator for handlingen enn som en fullt utviklet karakter. Hun er et velkomment tilskudd, men forblir underutnyttet og når aldri samme tyngde som de andre karakterene.
«Peaky Blinders» blir enda flottere som film
Rent visuelt forblir «The Immortal Man» tro mot stilen som har gjort «Peaky Blinders» så gjenkjennelig og elsket. De røykfylte industrimiljøene og de dramatiske lyskontrastene – der skyggene nærmest sluker karakterene i flere scener – sammen med den karakteristiske blandingen av historisk estetikk og moderne musikk, skaper en atmosfære som føles storslått og samtidig stille reflekterende.
Samtidig merkes det at fortellingen nå får større filmisk rom. Scenene og miljøene er mer påkostede, og følelsen av en verden i endring blir tydeligere når krigens tilstedeværelse stadig gjør seg gjeldende.
Til tross for det noe bredere bildespråket ligger filmens fokus fortsatt på karakterene og deres relasjoner. I stedet for å stole på spektakulære oppgjør, lar filmen dramaet vokse frem fra menneskene og deres valg. Det er i møtene mellom overlevende familiemedlemmer, i trøsteløse ansiktsuttrykk og i stille øyeblikk av ettertanke at fortellingens virkelige dybde kommer til syne.
I perioder holder filmen seg imidlertid litt for lenge i sin lavmælte tone, noe som tidvis påvirker tempoet.
En vellykket avslutning på TV-serien
«Peaky Blinders: The Immortal Man» fungerer svært godt som en slags epilog. Den knytter sammen flere av seriens sentrale temaer – makt, skyld, lojalitet og arv – og gjør det på en måte som føles både storslått og stille reflekterende. Filmen prøver ikke å overgå noen av seriens mest ikoniske øyeblikk, men velger i stedet å gi helheten et mer kontemplativt og modent farvel.
For seriens hengivne fans er dette uten tvil et must. Samtidig står filmen solid på egne ben som et brutalt og stemningsfullt historisk drama. Du kan derfor se denne selv uten å ha sett serien, men har du ikke sett serien, bør du straks gjøre det først. Deretter tar du tak i denne.
«Peaky Blinders: The Immortal Man» byr på sterkt engasjerende spenning og klarer godt å balansere spillefilmformatet med den rå, mer intime tonen som alltid har vært seriens kjennetegn. Etter filmen melder det seg en følelse av vemod, nesten sorg – men også en tilfredsstillelse over at familiekronikken får en avslutning (så langt) som føles både velfortjent og minneverdig.
Korte fakta om «Peaky Blinders: The Immortal Man»
Regi: Tom Harper
Manus: Steven Knight
Skuespillere: Cillian Murphy, Barry Keoghan, Rebecca Ferguson, Stephen Graham, Tim Roth
Sjanger: Gangsterdrama
Spilletid: 1 time og 52 minutter
Premiere: 20. mars 2026
Tilgjengelig på: Netflix
MovieZines karakter: 4 av 5