Det er vanskelig å holde tårene tilbake når Mariska Hargitay forteller om sitt ekstraordinære liv og sin oppvekst i HBO-dokumentaren «My Mom Jayne». Jeg så den blant den bereiste pressen på Tribeca, og det hulket både her og der i salen.
Moren er sexbomben Jayne Mansfield fra 50- og 60-tallets (stort sett) B-film og pinup-plakater, som døde i 1967 da Mariska bare var tre år gammel. Dokumentaren byr på en dypt personlig og følelsesladet reise i skyggen av Jaynes tragiske bortgang.
Selv har Mariska ingen minner om henne. I stedet lar hun sine eldre søsken Jayne Marie Mansfield, Mickey Hargitay Jr. og Zoltan Hargitay dele det de kan huske fra sine tidlige år.
Jayne Marie, som er eldst, har flest minner. Hun forteller om de første årene med moren i Hollywood, da Jayne prøvde å slå gjennom som skuespiller. Hvordan hennes konservative og religiøse far drev familien dit, men selv snart vendte tilbake til Texas. Hollywood var ingenting for ham.
Fra sigarettjente til verdensberømt bombe
Mamma Jaynes egen innspilte voiceover forteller også om reisen fra ukjent sigarettjente på klubber i Los Angeles til verdensberømt filmstjerne. Hun prøvespilte for en Joanne d’Arc-monolog og fikk beskjed om at hun var et bortkastet talent. Blås håret blondt og gå i mer avslørende klær, var svaret. Og vips, så tok karrieren fart.
Selv om Jayne elsket oppmerksomheten og berømmelsen, lengtet hun etter å bli tatt mer på alvor. Hun var tross alt en intelligent kvinne som snakket flere språk flytende og spilte piano og fiolin på konsertnivå. Men roller i A-listefilmer var sjeldne. Når hun spilte fiolin i et talkshow, himlet programlederen med øynene og avbrøt med «hvem bryr seg, gi meg et kyss».
Og Jayne fniste. Hun spilte rollen som dum blondine til perfeksjon. Noe Mariska skammet seg over gjennom hele barndommen. Faren Mickey Hargitay advarte henne mot å lese og tro på alt som ble skrevet om moren. Mariska forble derfor uvitende om en familiehemmelighet som hadde stor innvirkning på hennes eget liv og identitet – en hemmelighet som blir avslørt i filmen.
I tillegg til intervjuer med søsknene og personer som kjente henne (som Jaynes pressesekretær, den nå 100 år gamle Raymond «Rusty» Strait, og Mickey Hargitays andre kone Ellen Siano), inneholder filmen en stor mengde arkivmateriale fra film- og TV-produksjoner, samt hjemmevideoer og private fotografier.
Det er også brev fra fans og folk som kjente moren. De lovpriser hennes godhet i små anekdoter som bidrar til å bygge opp det større bildet. Og det er nettopp det som er målet med dokumentaren – at Mariska skal bli kjent med moren sin. Å ta tilbake fortellingen fra alt sladderet som er skrevet opp gjennom årene. Å formidle et rettferdig og kjærlig bilde – både for henne selv og for publikum.
Et ømt og kjærlig portrett av moren
«My Mom Jayne» er Mariskas spillefilmdebut, men hennes lange karriere har allerede lagt grunnlaget for at hun er en dyktig regissør. Dokumentarfilmen er ekstremt godt laget. Den er smidig og fint fortalt, den bremser aldri opp, men gir likevel nok tid til å leve seg inn i karakterene og ta inn det som fortelles. Resultatet er et ømt og kjærlig portrett som til tider trekker hardt i de følelsesmessige strengene.
Mariska er først og fremst kjent som skuespiller, produsent og til tider regissør i TV-serien «Law & Order: Special Victims Unit». Serien hadde premiere i 1999 og er den lengstlevende live-action-serien i amerikansk TV-historie. Den er også synonymt med New Yorks rettsdistrikt på nedre Manhattan – ingen har vel gått glipp av alle filmtrailerne opp gjennom årene? Hvilken newyorker har ikke sett Mariska og Ice-T i full action? Og busslastene med turister som kjører forbi og skriker og jubler når de ser dem?
For «Law & Order: Special Victims Unit» er nesten en like stor turistattraksjon som Frihetsgudinnen. Like synonymt med New York. Og Mariska vinker tilbake. Skriver autografer. Kanskje en lekse fra mamma Jayne? «Send aldri bort noen som vil ha en autograf», har hun sagt, «for uten dem ville jeg ikke eksistert».
«My Mom Jayne» slippes på strømmetjenesten Max 27. juni.
