Det er ikke for ingenting at «Marty Supreme» er tippet til å bli Oscar.nominert, ikke minst takket være Timothée Chalamets beste prestasjon i karrieren. Filmen er løst basert på den virkelige Marty Reisman, legendarisk for sin flamboyante personlighet og sitt dyktige bordtennisspill.
Reisman vant gull i Stockholm i 1949 og US Open i 1960, og hadde en sensasjonelt lang karriere frem til U.S. National Hardbat Championship i 1997, som han vant i en alder av 67 år.
Ung, kvisete og selvsikker
Filmens Marty (Chalamet) møter vi imidlertid i 1952, da han selger sko i butikken til en slektning. Han er ung og kvisete, men med selvtilliten på topp. Slektningen vil gjøre ham til manager fordi han er en så fenomenal selger, men Marty nekter – skobutikken er bare et stopp på veien for å spare penger til en flybillett til en turnering i London der sporten hans er stor.
For bordtennis er ikke en «ekte» sport i 1950-tallets Amerika. I hvert fall ikke en sport folk tar på alvor, bortsett fra Marty. Bordtennis er hans store lidenskap og livsoppgave, og han er overbevist om at han skal bli best i verden og gjøre det til en populær sport i hjemlandet. Men hva hjelper det med en enorm drivkraft og urokkelig selvtillit når hele verden ser ut til å holde ham tilbake? Marty vil ha mer. Av alt! Bare det beste er godt nok.
Martys verden er den sørøstlige bydelen på Manhattan, som på den tiden hovedsakelig var bebodd av jødiske immigranter. Mange bærer Auschwitz-nummer på armene og traumer i sjelen. Moren (Fran Drescher fra «The Nanny» i en fin annerledes rolle) er både skjør og manipulerende. Alle ser ut til å lyve og dikte opp ting for å navigere i livet som best de kan, og ingen gjør det bedre enn Marty!
Marty beveger seg som en virvelvind; helt ustoppelig
Filmens intensitet er på nivå med «Birdman» eller «Hurtlocker», for å nevne noen klassiske eksempler. Marty beveger seg som en virvelvind; arrogant, uforutsigbar og fullstendig ustoppelig. Når skobutikkens bestyrer hjelper Martys mor som er blitt «syk», tvinger Marty sin kollega til å tømme safen for de lovede flybillettpengene under trussel med pistol.
Vel fremme i London får Marty vite at dommerne i turneringen bor på det fornemme Ritz, i motsetning til deltakerne, som bor i enkle, delte rom. Han klarer ikke bare å lokke til seg en suite der, men også å forføre den glamorøse, men noe blaserte skuespillerinnen Kay Stone (Gwyneth Paltrow) og overbevise hennes prominente forretningsmann (spilt av en perfekt Kevin O’Leary) om bordtennisens potensial og sine egne fremtidige seire, og tilbyr seg å betale for en oppvisningskamp i Tokyo, hvor sporten er stor.
Filmens handling har mange sidelinjer, for det meste triks som den slagferdige Marty finner på for å skaffe penger til neste turnering. Som å vedde om å lure bargjester for penger sammen med den lojale vennen og taxisjåføren Wally (Tyler Okonma), eller å love gangsteren Ezra (Abel Ferrara) å ta vare på hunden hans, for så å prøve å presse ham til å gi den tilbake – selv om han har mistet den.
Ved sin side har han barndomsvennen og den gifte elskerinnen Rachel (Odessa A’zion, som jeg hadde håpet skulle begynne å dukke opp i storfilmer etter hennes fine prestasjon i «Fresh Kills», og her er hun, endelig!) Rachel binder filmen sammen fra de hete kjærlighetsmøtene i begynnelsen til Martys «oppvåkning» ni måneder senere. I mellomtiden har arrogansen hans ført til flere ydmykende (og morsomme) «leksjoner» på veien fra ung spole til voksen mann som (i hvert fall av og til) tvinges til å ta ansvar for sine handlinger. En oppvekstreise, rett og slett.
Elektrifiserende, spenningsskapende pingpongkamper
Men filmen er i bunn og grunn en sportsbiopic. I motsetning til for eksempel «Christie», der boksing mer er et bakteppe for hennes livshistorie, byr «Marty Supreme» på en rekke adrenalinfylte pingpongkamper. Kampen mot den japanske mesteren Koto Endo (Koto Kawaguchi) er spesielt elektrifiserende!
Regissørduoen Josh og Benny Safdie har gått hver til sitt for å jobbe med soloprosjekter. Mens Benny for tiden jobber med «Smashing Machine», har Josh skrevet manus til «Marty Supreme» sammen med Ronald Bronstein og regissert filmen selv. Resultatet er en av årets beste filmer!
Humoren er rå og skrudd. Man forferdes over Martys krumspring, samtidig som man beundrer hans handlekraft og evne til å komme seg ut av trøbbel. Han er ikke akkurat en sympatisk karakter, men du heier likevel på ham (samtidig som du sikkert synes han fortjener den lærdommen han får underveis…)
Kjernen i filmen er egentlig en konvensjonell suksesshistorie. Toppkarakteren kommer av dens kraft; hvor energisk og vellaget den er, hvor fint filmet og vakker den er, og hvilken fantasifull reise tilbake til 1950-tallets New York den byr på. I tillegg kommer all latteren og de finurlige overraskelsene som gjør at man av og til må snappe etter pusten. En herlig filmopplevelse i vintermørket som du ikke bør gå glipp av!
