Den rumenske regissøren Cristian Mungiu vant Gullpalmen i 2007 med «4 måneder, 3 uker og 2 dager». Nå har han vunnet sin andre med denne lavmælte filmen, der overflaten skjuler en betydelig mørkere fortelling om mistillit, kulturell frykt og mennesker som i stadig større grad trekker seg inn i sine egne bobler.
«Fjord» utspiller seg i en liten by i Norge, hvor vi får følge et norsk-rumensk innvandrerpar, spilt av Renate Reinsve og Sebastian Stan. Familien deres blir først tatt imot med åpne armer, men de havner raskt i konflikt med det progressive samfunnet på grunn av sine sterkt konservative kristne verdier. Det som først virker som små kulturelle forskjeller, vokser snart til noe mye større. Og når parets tenåringsdatter blir oppdaget med blåmerker, settes det i gang en etterforskning fra sosialtjenesten som raskt blir til en større juridisk, men også politisk prosess.
Umulig å velge side
Det er umulig å si hvem som har rett eller galt her. Selvfølgelig er barnemishandling helt galt, men er det riktig å ta en barneflokk, inkludert en baby, fra foreldrene ved bare mistanke? Ja, kanskje. Eller kanskje ikke. Dessuten er det ikke avklart at blåmerkene er forårsaket av foreldrene. Men likevel, ikke engang en smekk på rumpa er ok, verken i lov eller ellers. Samtidig, å rive en baby ut av sin ammende mors favn, hvor er humaniteten i det?
Tankene som dukker opp og går i alle mulige retninger gjør «Fjord» annerledes og nettopp derfor litt briljant. Filmen dissekerer samtidens sosiale konflikter uten å gjøre det enkelt for publikum å velge side. Mungiu gir aldri noen enkle svar, i stedet bygger han opp en nesten klaustrofobisk usikkerhet, der hvert blikk, hver stillhet og hvert misforståelse får enorm tyngde. Alle voksne virker overbevist om at nettopp de forsvarer det rette, noe som forårsaker en provoserende dragkamp også i meg. Jeg er ikke helhjertet for noen og i stedet imot mye, men vet samtidig ikke hva jeg anser som rett eller galt her.
Familiens oppløsning gir i et større perspektiv et bilde av et Europa, og kanskje en hel verden, der mennesker stadig oftere trekker seg unna hverandre og blir fastlåst i egne forestillinger. Gjennom personlige motsetninger skildres et samfunn preget av økende polarisering, frykt og en stadig dypere skepsis mot mennesker som tenker eller lever annerledes. Filmen er svært aktuell i en tid hvor ideologiske kløfter får stadig større rom.
Stan og Reinsve er fantastiske
Sebastian Stan og Renate Reinsve er fantastiske både hver for seg og sammen. De er ofte tilbakeholdne i sitt spill og lar i stedet frustrasjonen og frykten ligge og liksom koke under overflaten. Det er til tider smertefullt å følge den innestengte desperasjonen, men deres fromme fremtoning gir karakterene troverdighet. Jeg må skamfullt innrømme at jeg ikke visste så mye om dette på forhånd og derfor ventet ganske lenge på at Stan skulle dukke opp. Så skjønte jeg at David Dencik-lookaliken hele tiden hadde vært ham. Stan spiller så kontrollert at det helt overskygger ham selv. Jeg er veldig imponert over prestasjonen som, til tross for et stivt ytre, hele tiden klarer å formidle en undertrykt fortvilelse og sinne.
Kaldt drama
Det norske fjordmiljøet er perfekt som kulisse for dette iskalde dramaet. Landskapet er veldig vakkert, men føles samtidig forrædersk. Kulden og de bokstavelige kløftene som fjordene danner i omgivelsene, skaper en følelse av avstand også mellom menneskene, men også mellom de to sidene av sannheten som her fremstilles.
«Fjord» kryper langsomt inn under huden og etterlater en følelse av uro som er vanskelig å riste av seg. Dette er en dypt ubehagelig, men også helt fantastisk filmopplevelse og en svært verdig vinner av Gullpalmen.