I oktober, Halloween-sesongen, er det ikke uventet at Blumhouse klemmer ut enda en franchise-skrekkfilm, og denne gangen er det «Black Phone» fra 2021 som får en ny runde. Det er alltid risikabelt med oppfølgere til populære skrekkfilmer – spesielt en som er så vellykket som forgjengeren.
Heldigvis er regissør Scott Derrickson (som nok en gang har skrevet manus sammen med sin partner C. Robert Cargill) tilbake med det samme mannskapet både foran og bak kamera. Denne gangen er det imidlertid svenske Pär M. Ekberg som er fotograf – en klar fordel.
Historien utspiller seg fire år etter at den unge Finney (Mason Thames) klarte å overleve og beseire seriemorderen The Grabber (Ethan Hawke), takket være hjelp fra lillesøsteren Gwen (Madeleine McGraw).
Alt er imidlertid ikke bra. Mens Finney mottar mystiske telefonsamtaler, drømmer Gwen om myrdede gutter på en ungdomsleir. Da det viser seg at moren deres en gang var der, drar søsknene dit – og oppdager at The Grabber ikke er helt ferdig …
Et moderne skrekkikon
Originalfilmen ble en snakkis og ikke minst både en kritiker- og publikumssuksess da den kom ut. Selv Hawke med sin skumle djevelmaske ble noe av et nytt skrekkikon. Det ville derfor ha vært lett for Derrickson å levere en generisk toer med mer av det samme.
Heldigvis virker det som om det finnes en genuin interesse for både historien og karakterene. Vi blir bedre kjent med våre to helter, deres forhold til hverandre og andre, og vanskelighetene med å komme seg videre.
Det hjelper selvfølgelig at både Thames og McGraw er suverene. Sistnevnte var utvilsomt den lysende stjernen i den første filmen, og det gir mening at hun får en mer sentral rolle som en tøff, men sårbar heltinne som får mange både mentale og fysiske slag.
Skuespillet holder generelt et høyt nivå i denne filmen. Hawke bidrar nok en gang med sin skremmende tilstedeværelse, om enn mer begrenset enn sist. Den talentfulle Jeremy Davies er tilbake som søsknenes far, og den alltid severdige Demián Bichir er med som en leirleder med tyngde.
Der forgjengeren bød på effektiv uhygge i en kjeller, endrer denne filmen omgivelsene til et isolert, snøkledd vinterlandskap. Og Derrickson skrur opp skrekknivået til elleve. Vi kastes mellom mareritt og virkelighet, kropper blir brutalt lemlestet, barnelik spøker i bakgrunnen.
Unødvendig lange dialogscener
Der øyeblikk av skrekk og spenning holder tilskueren på tå hev, halter filmen litt i noen unødvendig lange dialogscener. Her mates vi med utlegninger og informasjon, til dels logisk, som om vi ikke stoler på at publikum kan tenke selv.
I tillegg har filmen som mål å sjokkere med twister som dessverre ikke alltid er så uforutsigbare som man skulle ønske. Selv om det er et vellaget, solid stykke håndverk, blir det til tider tydelig at Derrickson er bedre på visuelle skremsler enn manusstruktur.
Men han kan sin skrekk og gir fansen det de vil ha. Han utnytter både leirmiljøet og marerittverdenen godt, med kreative ideer og effekter. Det er til og med et nikk til slasherfilmen «Curtains» (1983) i den ville finalen på en frossen innsjø.
Men så skal det også sies at Derrickson lener seg tungt på marerittoppsettet fra «Terror på Elm Street»-filmene, spesielt den første. Grabber ser ut til å kunne både kommunisere med og skade mennesker i marerittverdenen, og ligner ofte på en litt mer sofistikert Freddy Krueger.
Som skrekknerd kjeder jeg meg aldri
Premisset med hjemsøkte barn ser også ut til å være noe Derrickson ikke helt har klart å slippe taket i siden «Sinister». Samtidig er det ofte svært skumle marerittsekvenser der regissørens tidligere lek med format og Super 8-film dyktig skildrer den tåkete drømmeopplevelsen.
Som innbitt skrekknerd er jeg stort sett fornøyd med denne oppfølgeren og kjeder meg aldri. Det er flott å se historiefortellingen og kreativiteten flyte. På den annen side slår filmskaperne noen ganger knute på seg selv for å levere noe sensasjonelt, og det blir til tider ufrivillig dumt.
Men i et skrekk-klima med søvnige prequels og PG-13-skrekkfilmer for å tiltrekke seg et større publikum, er det befriende å se en skrekkregissør som Derrickson skille seg ut med energi og appetitt for sjangeren. Som både klarer å levere en solid og spennende oppfølger til en utmerket original, og samtidig fylle den med levende skrekk, vold, blod og effekter.
«The Black Phone 2» er et godt valg for et kinobesøk i oktobermørket for alle grøsserelskere.
Noen raske fakta: The Black Phone 2
- Regissør: Scott Derrickson
- Medvirkende: Mason Thames, Ethan Hawke, Madeleine McGraw, Demian Bichir
- Sjanger: Overnaturlig skrekk
- Spilletid: 1 time og 54 minutter
- Premiere: 17. oktober 2025
- Vises på: Kino
- Vurdering: 3/5
