Han elsker åpenbart det gotiske og monstrene, og her lar han kjærligheten til disse stå i sentrum i hvert eneste bilde. Hver scene er skapt med en klar visjon, og vi kjenner igjen den poetisk makabre historien, det storstilte billedspråket og de melodramatiske følelsesstormene.
Filmen er storslått med helt fantastiske kulisser og utrolige kostymer. Det visuelle er vakkert og ekstremt detaljert, og det samme er dramaet som ligger bak. Resultatet er en emosjonelt kompleks tolkning som føles både majestetisk og intim, med et tempo som veksler mellom tett, urovekkende intensitet og mer stillferdig menneskelighet.
Filmen begynner på slutten. Året er 1857, og den danske flåten ligger fastfrosset i Arktis da de plutselig hører en eksplosjon. Mannskapet skynder seg mot lyden og finner en hardt skadet mann. Mannen er Dr. Victor Frankenstein, og han jages av en umenneskelig og udødelig skapning som han selv har skapt. Når Victor blir tatt med til skipet, begynner han å fortelle historien om livet sitt. Han forteller om barndommen, om forholdet til faren og om hvordan han ble besatt av å vekke et lik til live igjen. Noe han til slutt klarte, og det er dette som nå hjemsøker ham.
Oscar Isaac gjør en sterk prestasjon som den komplekse vitenskapsmannen Victor Frankenstein. Han gir mange nyanser til mannen som slites mellom et gudskompleks og anger. Jacob Elordi er ugjenkjennelig som monsteret, og gjør skapningen nesten smertefullt menneskelig. Med en sterk fysisk tilstedeværelse og en skjør følsomhet forvandler han en arketype til et levende individ med et stort hjerte. Elordis kroppsspråk, stemmebruk og evne til å veksle mellom sårbarhet og trussel gjør tolkningen både hjerteskjærende og skremmende.
Mia Goth i en birolle er også fascinerende. Hun spiller Elizabeth, skjønnheten opp i mot Elordis udyr. Hun er en intelligent ung kvinne som er forlovet med Frankensteins bror William og havner i det som egentlig er et trekantdrama som involverer fire personer. Goth er overbevisende i de scenene hun er med i, men etter min mening kunne hun ha fått enda mer tid på skjermen.
Filmfotografiet av Dan Laustsen (som også fotograferte del Toros «Shape of Water») er filmens sjel. Kameraet fanger den rå, taktile teksturen i de gotiske omgivelsene av fuktige slott, tåkeinnhyllede kyster og øde statuer. Sakte sveip over steinete korridorer og plutselige glid inn i rom opplyst av knitrende stearinlys gjør miljøene ikke bare til kulisser, men nærmest til levende karakterer i historien. Kontrastene i billedspråket forsterker storheten i historien, samtidig som de eksponerer skjørheten i de menneskelige følelsene.
Dette er en film om menneskets behov for å herske og splitte, for å eie vitenskapen og bruke den som et våpen for personlig suksess. Men det er også en film om å bli forlatt, og i den desperasjonen ønsker man å finne tilbake til sitt eget opphav. Filmen fokuserer på det bisarre far-sønn-forholdet mellom skaperen og skapningen. En symbiose like giftig og ekkel som enhver ekstrem religiøs tro.
Filmen tar for seg menneskets frykt for det som er annerledes, og stiller spørsmålet om hvem som egentlig er monsteret. Vi vet allerede svaret, men jeg ønsker likevel enhver utvidet diskusjon om temaet velkommen. Andre temaer som vennlighet, toleranse og ønsket om samhørighet blir også tatt opp. Alle er svært gjenkjennelige, noe som gir filmen en tidløs appell, til tross for dens historiske kontekst.
Del Toros «Frankenstein» er ikke en lavmælt nytolkning. Det er et overdådig, til tider sentimentalt, men hele veien visuelt imponerende verk. Dette er et fortryllende gotisk eventyr og en emosjonelt ladet film der alt går opp i en høyere enhet for å gi klassikeren en ny, brennende aktualitet.
