Intervju med mannen som skrev «Nr. 24»: Debutmanuset som tok verden med storm

TRONDHEIM: Da Espen von Ibenfeldt fylte 40, tok han en beslutning de fleste ville kalt galskap: han sa opp jobben for å følge en drøm han aldri helt hadde gitt slipp på – å lage film. Hans aller første manuskript ble til «Nr. 24», filmen om Gunnar Sønsteby.

Publisert:

Resultatet av drømmen han satset alt på? Fjorårets største norske kinosuksess, med nesten 300 000 solgte billetter.

Men det var bare begynnelsen. 1. januar 2025 ble filmen lansert på Netflix, og på rekordtid klatret den til topps internasjonalt: verdens nest mest sette film, nummer én i land som Brasil, Spania, Tyrkia – og selvfølgelig Argentina.

(Hvor det nok satt en og annen pensjonert «Obersturmbannführer» og kjente seg litt for godt igjen i historien.)

At en manusdebutant kunne skape en norsk historie som tok verden med storm, er intet mindre enn spektakulært.

Espen von Ibenfeldt – statsviter, musiker og radioprogramleder – er nå også filmskaperen som minner oss på én ting: det er aldri for sent å satse på drømmen sin.

FOTO: Hallvar Bugge Johnsen

Undertegnede inntar Krambua, en brun pub i Trondheim, hvor vi møter debutanten en fredelig formiddag.

Fredelig er kanskje ikke det rette ordet, fordi vi er omringet av en horde tyske fotballsupportere som er i full gang med å heie på Mainz, som skal spille mot Rosenborg senere på dagen. Og når vi – som de eneste norske i puben – begynner å snakke høyt og entusiastisk om Quisling, Rinnan, Hermann Göring, Joseph Goebbels og Joachim von Ribbentrop, blir stemningen med ett… litt merkelig. 

En scene fra «Nr. 24».

Men sånn er det bare. Andre verdenskrig er tross alt et tema norske filmproduksjonsselskaper og filmdistributører tilsynelatende aldri går lei av å utforske, og publikum svelger det med stor iver. Det skyldes kanskje at denne blodige, intense historien alltid byr på en unik kombinasjon av spenning og dramatiske øyeblikk.

Jeg må likevel starte intervjuet med det spørsmålet som alle er nysgjerrige på:

Hvordan er det mulig at fjorårets største filmsuksess ble skrevet av en mann som aldri har skrevet et filmmanus før?

– Det var et veldig godt spørsmål. Det er vel den frekkheten som må til, fordi hadde jeg spurt folk i bransjen om dette hadde vært mulig, så hadde jeg bare fått nei. Dette har jo faktisk aldri skjedd før i Norge, at noen utenfor bransjen har fått en slik suksess. 

– Så dette er veldig gøy, men samtidig så må jeg jo si – at jeg har alltid vært en storyteller. Jeg har drevet med musikk, dans, vært programleder i radio i mange år – og alt dette er på en måte storytelling, men i litt forskjellig format. Det eneste jeg virkelig måtte lære meg var formateringen.

– Ja, hvordan lærte du egentlig å skrive filmmanus, til tross for at du mangler den formelle utdanningen innenfor området?

– Jeg googlet faktisk «Hvordan skrive film», bokstavelig talt, og så bestilte jeg to fantastiske bøker fra USA: Save the Cat! av Blake Snyder, og The Definitive Guide To Screenwriting av Syd Field. Jeg visste forresten hele tiden at jeg ville skrive om Gunnar Sønsteby. Jeg bare måtte lære meg hvordan. 

Mens Max Manus-filmen fra 2008 presenterte en «helte-figur», tar din film opp mer smertefulle og tabubelagt temaer knyttet til denne perioden, blant annet om nordmenn som måtte drepe andre nordmenn og de moralske dilemmaene rundt dette. Var dette et bevisst valg for deg, og var det dette du ønsket at filmen skulle handle om?

– Ja, men først så ville jeg vise hvordan og hvorfor Gunnar Sønsteby var så dyktig i den jobben han gjorde. Han var nærmest systematisk laget for å gjøre det hans stilling krevde. Og hvordan klarte han å ikke få senskader av dette. Hans «berømte» skuffer i hodet, som flere ganger blir nevnt i filmen. Han åpnet aldri den femte skuffen igjen. Han hjalp veldig mange andre motstandsfolk med senskader etter krigen. Sørget for at de fikk pensjonen sin, og all den hjelpen de trengte. Det var ingenting som het posttraumatisk stressyndrom på 40- og 50-tallet. Det var ikke normalt for mannfolk å klage i denne tiden, så de døyvet det med alkohol. F.eks Andreas Aubert som også er med i filmen – tok livet sitt ni år etter krigen. Alt dette var veldig viktig for meg å vise i filmen, svarer Espen von Ibenfeldt.

Din lidenskap for dette temaet er tydelig, men hvilket nytt tema brenner du for nå? Hva er det neste du planlegger å skrive om?

– Jeg jobber nå med flere forskjellige prosjekter, og jeg vil ikke bare nødvendigvis skrive heller. Jeg må nok regissere etterhvert, fordi for meg så handler det om kontroll. Det å ha litt mer eierskap til det man skaper. 

Ja, det er jo kjent at mange av de mest anerkjente regissørene i Hollywood, som Tarantino og Nolan, også skriver manusene til filmene sine. Ser du på din nye suksess som en døråpner til å bli regissør selv?

– Ja, jeg har nå de siste årene fått en større forståelse for flere av rollene i en filmproduksjon. Det er jo nesten et mirakel at noen film blir ferdiglaget, fordi det skal så utrolig mye til, og ikke minst, du får en forståelse på hvor viktig hver eneste rolle er. Men når det kommer til selve visjonen, så er det ikke så lett å delegere den. Det er derfor jeg vil prøve meg som regissør. 

En scene fra «Nr. 24».

– Så hva ser du for deg fremover? Å utvikle deg videre i Norge, eller å satse på en karriere i Hollywood?

– Nå er det faktisk Hollywood som jeg har solgt min første TV-serie til. Historien om Norges verste seriemorder – Arnfinn Nesset. Så nå venter jeg bare på at det amerikanske produksjonsselskapet skal få på plass pengene, slik at vi kan starte. Jeg har faktisk allerede et bilde i hodet mitt, på hvilken skuespiller som burde spille Arnfinn.

Espen von Ibenfeldt røpet hvilken skuespiller han tenkte på, men jeg lovte å holde det hemmelig – vi vil jo ikke jinxe noe, så nå får det forbli vår lille, skjønne Hollywood-hemmelighet!

Espen von Ibenfeldt på premieren for «Nr. 24». Foto: Privat.

Espen von Ibenfeldt har altså vist oss at det aldri er for sent å følge drømmene sine, selv uten formell utdanning innen film.

Med en sterk lidenskap og vilje til å lære, har han skapt en suksesshistorie som inspirerer mange. Hans evne til å kombinere historiske fakta med menneskelige dilemmaer gir dybde til filmatiseringen av Gunnar Sønsteby, og hans neste steg mot regi og Hollywood viser et stort potensial. Han beviser at ønske og utholdenhet kan åpne dører, og at man aldri bør undervurdere verdien av å følge sin egen stemme.

Med nye prosjekter på gang, ser fremtiden lys ut for denne entusiastiske filmskaperen.

En scene fra «Nr. 24».

PS! Under Amandapris-utdelingen 2025 lørdag 16. august gikk Nr. 24 til topps. Filmen vant publikumsprisen Folkets Amanda under årets Amandaprisutdeling i Haugesund. Filmen om Gunnar Sønstebys liv fikk flest stemmer, foran Kaptein Sabeltann og Grevinnen av Gral og Elskling. Prisen er publikums egen kategori, der de mest sette norske kinofilmene konkurrerer om heder og ære. Regissør John Andreas Andersens film har både imponert kritikerne og engasjert kinopublikum landet rundt.

Nytt