Det tok Dara Van Dusen nesten 15 år å realisere «A Prayer for the Dying». Regissøren forteller MovieZine.no at det var en historie hun visste at hun måtte fortelle.
Van Dusen kommer fra Manhattan, der hun vokste opp i Chinatown. Veien til Norge gikk via Polen, hvor hun møtte sin norske ektemann under studiene. Under intervjuet med MovieZine.no snakker hun tilnærmet flytende norsk.
– Jeg er norsk statsborger og svært stolt over å ha fått norsk pass. Det å bo her har gitt meg muligheten til å fortelle historier som springer ut av min egen bakgrunn, både som amerikaner og som en del av det norske samfunnet.
Hva var det ved romanen «A Prayer for the Dying» som gjorde at du ønsket å filmatisere den?
– Jeg leste romanen for nesten 20 år siden, da jeg studerte ved Den polske nasjonale filmskolen. Jeg leste den i ett strekk, og da jeg var ferdig, satt jeg bare og stirret rett inn i veggen. Jeg tenkte: Hva faen? Hva var det egentlig jeg nettopp hadde lest?
Opplevelsen var så sterk at jeg umiddelbart tenkte at dette måtte bli en film. Romanen trakk meg inn i et brutalt univers som både fascinerte og forvirret meg. Jeg ønsket å gjenskape den følelsen på film.
Samtidig var det en historie som krevde et svært stilisert visuelt uttrykk, nærmest bibelsk i formen. Det var en estetikk jeg var interessert i å utforske. Jeg forsto tidlig at jeg måtte lage denne filmen, men det tok nesten 15 år å få den realisert.
Hvorfor tok det så lang tid?
– Det er svært vanskelig å finansiere en film som denne. Jeg begynte å arbeide med prosjektet da jeg var 22 år gammel, og flere mente at historien var for mørk til at de ville investere i den. Det er vanskelig å overbevise folk om at publikum ønsker å se en så mørk fortelling.
Jeg var også tydelig på at filmen skulle ha et sterkt stilisert uttrykk, noe som gjorde finansieringen ytterligere krevende.
Hvilke sentrale temaer ønsket du å utforske gjennom filmen?
– Jeg var særlig interessert i spørsmål om ego og moral, og hvilken rolle religion har spilt i samfunnet, hvilken rolle den spiller i dag, og hvilken rolle den burde ha.
Dette er store og kompliserte tema som ikke har enkle svar. Nettopp det fascinerer meg. Jeg ønsket å lage en film som stiller spørsmål, snarere enn å gi svar, fordi jeg ikke selv vet.
Jeg mener det er viktig å reflektere over disse temaene, særlig i en tid preget av pandemi og andre globale kriser. Vi trenger å stille spørsmål ved hvordan vi forstår verden rundt oss.
Filmens visuelle uttrykk er svært særegent?
– Vi ville utvikle et kameraarbeid som representerte noe annet enn et menneskelig blikk. Naturen, Gud eller en annen ukontrollerbar kraft spiller en viktig rolle i filmen. Disse kreftene påvirker karakterenes liv, men de kan verken forutsies eller kontrolleres. Derfor ønsket vi at kameraet skulle representere en slik kraft. Det skulle oppleves som en egen karakter, snarere enn som et menneske som observerer handlingen.
Vi utviklet et svært presist bevegelsesmønster, der kameraet beveger seg mekanisk, med nøyaktige 90-graders svinger rundt hjørner og dører. Samtidig skulle bevegelsene alltid være litt ute av takt, enten for tidlige eller for sene. På den måten skulle kameraet føles fremmed og uavhengig av menneskene i bildet.
Vi forsøkte ikke å skjule kameraet. Tvert imot skulle det være en synlig del av filmens uttrykk, og skuespillerne måtte forholde seg til det som en karakter i seg selv.
Hvordan valgte du skuespillerne?
– Kristine Kujath Thorp var den første som ble med på prosjektet. Hun tok kontakt etter at hun hadde sett at vi hadde fått finansiering hos NFI. Jeg hadde allerede sett «Ninjababy» og var svært begeistret for henne. Da vi møttes, skjønte jeg umiddelbart at hun var riktig for rollen.
Hun er en utrolig dyktig skuespiller, jeg er veldig imponert og jeg elsker å se henne på filmlerretet. Hun ble med i prosjektet tre–fire år før vi endelig fikk filmen realisert.
Senere vurderte vi flere kandidater til hovedrollen. Helt mot slutten kom Johnny Flynn inn i bildet. Det var spesielt morsomt fordi jeg nylig hadde vært på en av konsertene hans i Edinburgh. Da vi møttes, viste det seg raskt at vi passet godt sammen.
John C. Reilly var også sjokkerende og spesielt valg for meg. Han var en av mine store helter da jeg vokste opp, særlig gjennom filmer som «Magnolia» og «Step Brothers». Det var nesten uvirkelig at han skulle være med i debutfilmen min og vanskelig å forstå for meg nå. Vi måtte lage noe som fanget oppmerksomheten hans.
Filmen beveger seg mellom flere sjangre, og som publikum vet man aldri helt hva som kommer til å skje. Var det et bevisst grep?
– Absolutt. Vi ønsket å leke med sjangerkonvensjoner fra western, skrekkfilm og drama. Målet var å utfordre publikums forventninger. Hvis man tror at noe bestemt skal skje fordi man kjenner sjangeren, forsøker filmen å overraske ved å gå i en annen retning.
Dette henger også sammen med hovedkarakteren Jacob. Han er forvirret med mye som skjer rundt ham og forsøker desperat å få kontroll over situasjonen og sitt eget sinn, men mislykkes.
Derfor var det viktig for meg at filmen skapte en følelse av usikkerhet og spenning. Det er nettopp denne opplevelsen jeg håpet publikum skulle sitte igjen med.
Hvordan arbeidet du med å bygge opp spenningen?
– Fotografen Kate McCullough er irsk jeg har kjent henne siden studietiden i Polen. Hun er en av mine nærmeste venner, og vi jobbet med kameraets uttrykk i et helt år før innspillingen startet.
Vi visste at mye av spenningen måtte oppstå gjennom kamerabevegelsene, tempoet og timingen. Samtidig krevde det stor presisjon. Dersom uttrykket ble for intenst, risikerte vi å ta bort publikums fokus. Men dersom balansen var riktig, kunne kameraet trekke dem dypere inn i historien.
Vi utviklet derfor en tydelig dramaturgi for kameraet der vi bestemte på forhånd hvor vi kunne eksperimentere, og hvor vi måtte holde oss til et statisk og nøkternt uttrykk. Disse reglene fulgte oss gjennom hele innspillingen. Selv om vi stadig fikk nye ideer underveis, måtte vi være tro mot det visuelle systemet vi hadde etablert.
Filmen foregår på 1870-tallet og handler om en epidemi. Hvordan påvirket tidsperioden arbeidet med den?
– Det fikk stor betydning, særlig fordi vi begynte å utvikle filmen før Covid-pandemien. I utgangspunktet mente flere at historien ikke var relevant nok. Da pandemien kom, ble den plutselig oppfattet som for aktuell.
At handlingen foregår på 1870-tallet, ga oss en nødvendig historisk avstand. Samtidig ønsket jeg å skape et univers som ikke var helt realistisk. Tidsperioden gjorde det mulig å etablere et univers.
Har arbeidet med «A Prayer for the Dying» endret måten du tenker på historiefortelling og fremtidige prosjekter?
– Ja, det har det. Jeg var veldig sjokkert etter verdenspremieren i Berlin over hvor delte reaksjonene på filmen var. Som publikummer setter jeg pris på filmer som utfordrer, overrasker og skaper sterke reaksjoner. Men som regissør, når man selv står midt i det, kan det være vanskeligere å håndtere.
Jeg hadde naturligvis håpet at folk skulle like filmen. Derfor var det utfordrende å oppleve at reaksjonene ikke var entydig positive. Etter hvert lærte jeg likevel å være stolt av resultatet. Jeg er stolt av at jeg, produsentene, fotografen og skuespillerne var modige nok til å lage en film som ikke nødvendigvis passer for alle.
Erfaringen har gjort meg tryggere på å følge mine egne kunstneriske instinkter fremover. Jeg har innsett at det ikke betyr at jeg har mislyktes som filmskaper dersom en del av publikum ikke liker filmen. Man trenger ikke å lage filmer som appellerer til alle.
Skal filmen lanseres internasjonalt?
– Filmen har allerede blitt vist i flere land. Jeg vet ennå ikke hva som skjer med en eventuell svensk lansering. Det er ikke jeg som bestemmer distribusjonen. Hvis det var opp til meg, skulle filmen vært vist overalt, hele tiden.
Hva arbeider du med nå?
Jeg utvikler en komedie sammen med flere av de samme produsentene og noen av skuespillerne fra «A Prayer for the Dying». Det blir en absurdistisk, svart komedie om reality-TV og New age feeling. Prosjektet blir dermed svært forskjellig fra den forrige filmen. Jeg håper å kunne realisere den i løpet av de neste to–tre årene.
Les gjerne vår anmeldelse av «A Prayer for the Dying» og intervju med Kristine Kujath Thorp.
Se traileren og en liten hilsen fra regissør Dara under:
Les også: «A Prayer for the Dying»-aktuelle Kristine Kujath Thorp: «Det setter seg i kroppen»
Les også: Hele 23 norske filmer står i kø – kinohøsten vitner om både bredde, variasjon og store titler