«Jag är sexton år, jag är platsen de aldrig upptäckte, jag är en storm från ingenstans, jag kan krossa ditt hjärta”», synger Håkan Hellström i låten «Det kommer aldrig va över för mig».
16-årsalderen er, som vi alle husker, en av våre mest følsomme aldre, der følelser, hormoner og tanker holder en stormende krig gående i den forvirrede, unge hjernen.
Det har blitt skildret like godt i Håkans musikk som i en drøss coming-of-age-filmer om både jenter og gutter, heterofile og homofile.
«Enzo» er langt fra den første, og egentlig heller ikke banebrytende, med sin historie om den forvirrede tittelkarakteren, men med sine subtile forskjeller er den fortsatt interessant og severdig.
Overklassegutt møter ukrainsk murer
Franske Enzo (Eloy Pohu) er en kunstnerisk, men atletisk tenåringsgutt som bor i en flott overklassevilla med basseng sammen med sine rike foreldre (Pierfrancesco Favino og Élodie Bouchez).
Til farens fortvilelse har Enzo tatt en praksisplass hos et byggefirma, der han sliter for å imponere sjefen og de andre mer voksne og erfarne arbeiderne.
Det går mindre bra. Men så blir han kjent med en av kollegene sine, den noen år eldre ukrainske mureren Vlad (Maksym Slivinskyi), som sliter med dilemmaet om hvorvidt han skal vende tilbake til hjemlandet for å tjenestegjøre i den pågående krigen mot Russland.
De to innleder en spirende relasjon, og for Enzo utvikler vennskapet seg til mer romantiske og seksuelle følelser. Men verken Vlad, familien eller noen andre ser ut til å forstå hva Enzo går gjennom.
Det er på mange måter en ganske klassisk fortelling om å vokse opp, føle seg misforstått av en skremmende voksenverden og finne seg selv.
Men her finnes ikke minst interessante observasjoner rundt klasseforskjeller. Allerede i en tidlig scene følger byggesjefen Enzo hjem for å fortelle foreldrene hvor dårlig han gjør det – for så å bli slått av luksusen som raskt åpenbarer seg i Enzos hverdag.
Det står i kontrast til de mange tenåringsfilmene om unge mennesker som vokser opp i fattigdom, gettoer eller småbyer og drømmer om et rikere, mer «verdig» liv («Moonlight», «Billy Elliot», «Precious», «8 Mile»).
Annerledes perspektiv
Her får vi i stedet perspektivet til en som er født med sølvskje i munnen, men mistrives med sin privilegerte tilværelse og lengter etter å være normal.
Samtidig finnes den svært menneskelige lengselen etter nærhet, intimitet og kjærlighet som vi alle kan relatere til. Å forelske seg i feil person er ikke uvanlig – at det er en tilsynelatende svært heterofil bygningsarbeider, gjør det neppe enklere.
Det er interessant at «Enzo» kommer i samme bølge som den brasilianske Netflix-filmen «Femten dager» og den avsluttende «Heartstopper»-filmen.
Sjelden har det vært et så generøst – og kvalitativt – utvalg av filmer om og for homofile tenåringsgutter, noe som knapt eksisterte for bare 20 år siden.
Mens de ovennevnte filmene er mer åpne, både i sitt filmatiske språk og ikke minst i karakterenes stolte steg ut av skapet, er dette langt mer subtilt.
Enzo er en typisk introvert og stillferdig gutt som ikke skiller seg ut, og som må kjempe med sin undertrykte seksualitet helt alene. Samtidig forstår vi hans famlende nysgjerrighet på Vlad og voksenlivet, uten store ord eller uttrykk.
Det er en film som baserer seg mer på stemning og inntrykk enn på dialog og store, dramatiske gester. Man kan spørre seg om nettopp 16-åringer er filmens målgruppe, ettersom den setter seerens tålmodighet på prøve.
Men talentene både foran og bak kamera løfter den betraktelig. Regissør Robin Campillo har tidligere skildret hbltq-liv med stor treffsikkerhet i gjennombruddet «120 slag i minuttet».
Her får han dessuten god drahjelp av medforfatterne Laurent Cantet («Mellom veggene») og Gilles Marchand («Harry – en venn som vil deg vel»).
Troverdige og sympatiske skuespiller
Det er en finstemt, tragisk, men samtidig håpefull historie, der regi og manus gir rollefigurene rom til å puste og vokse.
Skuespillerne er dessuten troverdige og sympatiske. At både Pohu og Slivinskyi filmdebuterer i hovedrollene, er nok et tegn på at uprøvd talent kan bidra til autentisitet i rolletolkningene.
Pohu har et enormt potensial til å bli en fremtidig hjerteknuser i hjemlandet, og hunken Slivinskyi vil nok smelte mange seeres hjerter.
Men filmens store hjerte finnes i forholdet mellom Enzo og faren hans, mye takket være den italienske veteranen Favino. Vi har sett ham i en rekke Hollywood-filmer («Natt på museet», «Legenden om Narnia», «Engler og demoner», «Rush»), men det er på europeisk mark han virkelig leverer, spesielt når han spiller en utypisk far som bare vil sitt barns beste.
Når alt er sagt og gjort, etterlater filmen mange spørsmål ubesvart, på godt og vondt. Det er alltid befriende med filmer som ikke mater seeren med teskje.
Samtidig vil vi vite mer om Enzo og Vlads fremtid. Men det er også et tegn på at vi bryr oss om menneskene i denne verdenen som vi får ta del i, dog kanskje i litt for kort tid.
«Enzo» får norsk kinopremiere fredag 25. september.