Det er visse filmer man som publikum bør gå inn i uten å vite så mye som mulig om, og dette er en av dem. Slike filmer er en utfordring å anmelde, siden oppgaven krever en viss analyse av alle filmens deler, men jeg skal sørge for å holde det helt spoilerfritt for dere.
En familie bestående av pappa (Wagner Maura), mamma (Greta Lee) og barna (Noah Alexander Sosnowski og Emma Ho) pynter hjemmet sitt en måned før juleklokkene skal ringe. Men utflukten deres for å hente juletre blir forhindret av at verken dører eller vinduer lar seg åpne. Mens regnet øser ned utenfor, blir deres trygge hus til et fengsel.
Uengasjerende kamp for overlevelse
I stedet for å skape en tett mystikk og en truende atmosfære, velger filmen å ha en tone som for det meste er eventyrlig og nesten leken. Bare ved noen få anledninger finnes det innslag som ønsker å være skrekk, men de blir uten brodd og føles mest malplassert i den ellers muntre helheten. Denne filmen har alvorlige problemer med å bestemme seg for hva den vil være.
Som publikum merker jeg aldri desperasjonen hos de innestengte, og kampen for å overleve føles ikke ekte et eneste sekund, uansett hvor lenge familien er i fangenskap og hvor mye maten er i ferd med å ta slutt. Dette er uten tvil filmens største svakhet, ettersom det gjør hele grunnpremissen fullstendig uengasjerende.
Prekenen om familiens styrke
Mulighetene som grunnhistorien åpner for å utforske psykologisk og følelsesmessig hva som skjer med mennesker og båndene mellom dem i ekstreme situasjoner, blir ikke utnyttet. Heller ikke det interessante opplegget om at det er nettopp hjemmet der de har funnet trygghet og lykke, som nå er deres fengsel, blir utnyttet. Det nærmeste filmen kommer psykologi, er at faren er glad for å slippe å betale regninger nå.
Det eneste manuset ser ut til å være interessert i, er å preke uten nyanser om den ideelle familiens styrke, men det gjør det på den annen side med enorm hengivenhet. Maura gjentar i løpet av filmen ordet «family» minst like ofte som Vin Diesel i «Fast and Furious»-filmene.
Effekter som ser troverdige ut
Karakterene blir ikke introdusert i det hele tatt før problemene begynner, og de utvikler seg heller ikke i løpet av filmen. De føles aldri som ekte mennesker, noe som fører til at jeg ikke bryr meg om dem. Da faller spenningen helt flatt for meg. Skuespillerne bidrar ikke til å løfte de overfladiske rollene sine, men gjør bare det jobben lønnsslippen krever. Jeg vet at spesielt Maura kan bedre enn dette.
Etter all den kritikken jeg har kommet med så langt, gjenstår spørsmålet om det likevel finnes noe positivt å trekke frem. Ja, det gjør det faktisk.
Filmen klarer å være uforutsigbar hele veien og tar overraskende vendinger når det gjelder avsløringene av hva trusselen er og hvorfor. Den har et tempo som gjør at den aldri blir kjedelig. De digitale spesialeffektene er flotte og ser troverdige ut. Regnet kommer godt til sin rett i bildet. Det er ikke regissør Louis Leterriers beste film, men heller ingen skamflekk på CV-en hans.
«The Last House» har et kreativt opplegg som fortjente å bli en mer følelsesmessig og psykologisk minneverdig film. Nå har man sluttet å tenke på den før rulleteksten er over.
Korte fakta: «The Last House»
Regi: Louis Leterrier
Skuespillere: Wagner Maura, Greta Lee, Noah Alexander Sosnowski, Emma Ho
Sjanger: Thriller
Spilletid: 1 time 52 minutter
Tilgjengelig på: Netflix
Premiere: 7. august 2026
MovieZines’ vurdering: 2 / 5