Det finnes mange skrekkfilmer som bruker truende vesener som symboler på indre traumer. Men det er sjelden de føles like organisk integrert i handlingen som her. Den australske filmen «Leviticus», regissert av Adrian Chiarella, har et annerledes opplegg som gjør at den skiller seg ut fra mengden av sjangerfilmer i dag.
Handlingen dreier seg om tenåringsguttene Naim og Ryan, som bor i et lite kristent samfunn der homoseksualitet anses som en synd.
Når noen viser det minste tegn på å avvike fra normen, settes en omvendelsesbehandling i gang. Ritualet frigjør en ondskapsfull tilstedeværelse som begynner å terrorisere offeret i skikkelse av den personen vedkommende begjærer aller mest.
Tittelen er ingen tilfeldighet. Leviticus er nemlig det latinske navnet på Tredje Mosebok, en av Bibelens mest moraliserende skrifter. Det er også der versenene finnes som ofte brukes til å fordømme homoseksualitet. Ved å låne tittelen fra denne teksten knytter filmen på en dyktig måte sin overnaturlige trussel sammen med spørsmål om kontroll, skyld og intoleranse.
En mørk kjærlighetshistorie
Premisset er særdeles briljant, da den fungerer på flere nivåer samtidig. Dels skaper den en sømløs spenning i dramaet og reiser spørsmål om identitet, begjær og behovet for å bli sett. Dels sørger den for at skrekken aldri føles løsrevet fra karakterene, men blir en naturlig del av deres indre konflikter.
«Leviticus» begynner som en kjærlighetshistorie, men utvikler seg gradvis til noe mye mørkere. Under overflaten ligger det skarp kritikk mot religiøst undertrykkelse og mekanismene som brukes for å kontrollere mennesker som ikke passer inn. Samtidig forblir det emosjonelle dramaet filmens sterkeste drivkraft.
Regissør Adrian Chiarella viser en imponerende ro i sin spillefilmdebut. Han har laget en film som er gjennomtenkt i alt fra bildespråk til fortellerrytme, uten at den noen gang føles overarbeidet. Chiarella har sans for lavmælt, snikende spenning der ubehaget får vokse frem gradvis.
Tonen balanserer mellom vemod, romantikk og skrekk på en måte som gir helheten et eget uttrykk. Det truende vokser hele tiden frem fra karakterenes virkelighet og følelsene av utenforhet, skam og selvfornektelse. De overnaturlige elementene blir dermed en forlengelse av fortellingens temaer og forsterker dens emosjonelle gjennomslagskraft.
Tyson Perkins’ bilder av det karrige landskapet blir en viktig del av skildringen av det australske «bibelbeltet». De støvete veiene, de nedslitte husene og de åpne viddene gjenspeiler miljøets konservative verdier uten at det trenger å sies rett ut. De vidstrakte landskapene skaper dessuten en uventet følelse av innestengthet som karakterene ikke finner en vei ut av. Det forsterker klaustrofobien og den stadig tilstedeværende uroen under overflaten.
Skuespillerne overbeviser
Joe Bird («Talk to Me») og Stacy Clausen i hovedrollene er svært overbevisende i sitt uttrykk. De fanger begge perfekt både karakterenes frykt og deres lengsel etter nærhet og aksept. Samspillet mellom dem føles naturlig og troverdig, noe som gjør det lett å engasjere seg i deres skjebne.
Selv om «Leviticus» skiller seg ut fra mange andre filmer på flere måter, følger den av og til stier som andre moderne skrekkfilmer allerede har banet vei for. Enkelte fortellerteknikker og vendinger minner om «It Follows» (2014) og «Smile» (2022), noe som gjør at den til tider føles mer forutsigbar enn den fortjener å være.
Selv om handlingen kanskje ikke overrasker i alle svinger, klarer den likevel både å røre meg og skremme vettet av meg. Det mest uhyggelige er egentlig ikke det overnaturlige i seg selv, men hva det representerer. Fremfor alt handler det om hvor effektivt filmen får meg til å dele den redselen som preger hovedpersonenes liv.
«Leviticus» mister aldri balansen mellom budskapet og fortellingen. Den stoler dessuten på at publikum selv kan trekke sine egne konklusjoner, noe som gjør opplevelsen sterkere og enda mer ubehagelig. Når det hele er over, er det ikke trusselen som henger igjen, men den forvrengte virkeligheten den speiler.
Korte fakta om «Leviticus»
- Regi: Adrian Chiarella
- Skuespillere: Joe Bird, Stacy Clausen, Mia Wasikowska
- Sjanger: Overnaturlig skrekkfilm
- Spilletid: 88 minutter
- Kinopremiere: 26. juni 2026
- MovieZines karakter: 4/5