«A Minecraft Movie» har byggesteinene som trengs for en morsom barnefilm som gjør det beste ut av et vanskelig tilpasset kildemateriale. Det er bare synd at bygget kollapser før man får sjansen til å se hele greia.
Med tanke på at den første traileren var som å være vitne til kinoens siste spiker i kisten, er «A Minecraft Movie» en gledelig overraskelse. Det som først så ut til å være cringe i sin reneste form, har i det minste blitt lettet av regissør Jared Hess («Napoleon Dynamite»). Takket være hans tørre humor og behendige kameraføring fungerer det. Til å begynne med.
Karakterene er veletablerte, den barnslige tonen føles gjennomtenkt og ofte er den til og med litt morsom. Teknisk sett føles filmen mer polert enn flere andre storfilmer de siste årene. Den klarer bare ikke å komme i mål uten for mange late snarveier i siste halvdel.
Handlingen er enkel: En gruppe mistilpassede outsidere forlater virkeligheten og havner i den kubiske og merkelige «Minecraft»-verdenen. Vi i publikum vet det, selv de som aldri har prøvd spillet, men karakterene har ingen anelse. For å komme tilbake må de begi seg ut på et vanvittig eventyr i Overworld sammen med den mystiske Steve (Jack Black), som vet hvordan de skal komme seg hjem.
Det er en vanskelig situasjon «A Minecraft Movie» har satt seg selv i. På den ene siden er det fantastisk å se på alle de datagenererte effektene som på en eller annen måte realiserer de lavoppløselige teksturene og den enkle kunststilen fra spillet. Resultatet er så pent som den tåpelige pikselverdenen kan se ut, helt til man faktisk prøver å plassere levende mennesker i den. «A Minecraft Movie» overbeviser deg aldri om at det faktisk er en gjeng Hollywood-skuespillere som løper rundt i det svenskproduserte spillets ulike landskaper.
På den annen side er flere av disse skuespillerne faktisk villige til å prøve å bevise det likevel. Joda, det er en viss Jack Black som alltid ser ut til å ha en fot utenfor filmen i stedet for å leve i verden. Han har sine øyeblikk, men det føles ikke som om Black spiller en karakter. Snarere er han seg selv med en instruksjonsmanual til spillet. Jason Momoa har det i det minste morsomt med hvor tåpelig alt er og forstår den tørre humoren. Sebastian Eugene Hansen passer som et barnegeni som om han var fra en 90-tallsfilm.
Danielle Brooks gjør alt hun kan, men gang på gang kommer hun til kort overfor filmens tynne manus. Hun har nesten ingenting å jobbe med, selv ikke sammenlignet med resten av skuespillerne. Likevel tvinges hun til slutt til å late som om det var en mening med eventyret. Mest overbevisende er Emma Myers, mest kjent som Enid i «Wednesday», men som også må forholde seg til mange av filmens dramatiske tråder – som er tråder «A Minecraft Movie» ser ut til å ville slippe så fort som mulig.
Uansett hvor trofast filmen er mot spillet (et helt akseptabelt resultat), har det alltid vært viktigere for «A Minecraft Movie» å bygge sin egen identitet. Og for det meste visste skaperne heldigvis hva de gjorde. Ingen dukket opp på settet og prøvde å ta det for alvorlig. Det er et muntert eventyr med fjollete elementer, og det er alltid på sitt beste når Jared Hess lar sine «Napoleon Dynamite»-røtter komme til syne. Eventyret blir bare sløvt og monotont etter hvert når karakterutviklingen plutselig hopper over flere trinn og hopper rett til ufortjente målstreker. Det begynte jo så bra! Eller rettere sagt bedre enn forventet.
«A Minecraft Movie» er mye sterkere enn traileren. Men på en måte som i stedet gjør det frustrerende at resultatet likevel ikke når helt i mål. I motsetning til mange sjelløse blockbustere som «Captain America: Brave New World», «Venom: The Last Dance«, eller herregud ‘Borderlands’, føles det som om »Minecraft» hadde en viss kontroll. Studioets ledere slaktet ikke materialet og bestemte seg for å flikke sammen en ny film flere måneder etter innspillingen. Det føles bare som en helt vanlig, men veldig overfladisk eventyrfilm som man nå skulle ønske var bedre. Men barna kommer til å sluke den, og det med rette.
