Samtidig er det jo klart at når man skal bedømme en slik biopic, må man alltid ta den med en klype salt. Det er alt for mange involverte parter i slike storproduksjoner til at den kunstneriske vinklingen kan slukes som en rått ærlig og 100 % troverdig gjengivelse av karakteren.
En oppvekst preget av en stram hånd
Filmen starter med en lang, god og nokså informativ del fra Michaels barndom. Det å vokse opp i denne familien preges for barna av den strenge og tidvis bedritne voldelige pappa Joseph (Colman Domingo) som styrer huset Jackson med jernhånd. Hans iver overfor familiens barn, gjenspeiles ikke minst i måten han innbitt vil at familiebedriften og gruppen The Jackson 5 skal lykkes og slå igjennom.
Med sine fire eldre brødre rundt seg, skinner lille og yngste Michael i front, en gutt som tidlig skiller seg ut som stjernemateriale. Gruppen blir da også fort megapopulære og videns kjent for sin fengende r&b-pop.
Familieoverhodet Joseph må motvillig etter hvert innse at han må dele Michael med både media og sønnens stadig voksende drømmer om å gå solo som ung mann. Dette nekter han imidlertid å gå med på, så når Michael etter hvert vil bryte ut av gruppen og blomstre i full solo, blir det på nytt helvete i heimen.
Familieuenighetene og dramatikken topper seg under det som blir en dramatisk og livsfarlig opptreden under en reklameinnspilling for Pepsi.
Sirkus Jackson
Skildringen av Michaels oppvekst oppleves som god, informativ og akkurat passe dramatisk og sentimental til å fenge oss. Farens oppførsel med både utskjelling, nedsnakking og smertefulle omganger med beltet, var noe lille Michael måtte leve med i mange år.
Den kommende popkongen søkte imidlertid trøst og eskapisme i alt fra eventyr og kjente Disney- og popkulturelle fenomener, hvor særlig Peter Pan og hans Neverland fort ble en favoritt. Etter hvert flytter også både giraff, slange, og andre dyr, samt ikke minst sjimpansen Bubble, inn i Jackson-huset, og dyrehagen er et faktum.
At Michael søkte emosjonell trøst og tilhørighet hos de svake, hos dyrene og lekene sine, er slik også med på å male eksentrikeren Michael Jackson.
Fabelaktig hovedrolle
I hovedrollen som Michael står hans virkelige nevø Jaafar Jackson, sønn av storebror Jermaine. Det kan kanskje virke opplagt at en såpass lik kar og “nepobaby” er satt i rollen som Michael og slik har fått rollen “gratis”. Men ikke søren – Jaafar har fått rollen fordi han regelrett stjeler oppmerksomheten på skjermen, der han danser, synger og snakker kliss likt onkelen sin!
Nå må man selvsagt også regne med både stemmemanipulering og andre tekniske justeringer, men dette er da også gjort i liknende portrettfilmer de senere årene, som «Bohemian Rhapsody» (2018) og «Rocketman» (2019).
I «Michael» legemliggjør Jaafar popkongen så intenst, innbitt tilstedeværende og likandes at man underveis blir bekymret for om han i det hele tatt vil klare å “legge av” seg personligheten til onkelen. At det åpenbart er tiltenkt også flere filmer, gjør at Jaafar nok må pålage seg flere år til i onkelens kjente sko, og personlighetstrekk.
Bedårende Juliano Valdi som den unge Michael må også virkelig trekkes frem her i en rolle som strekker seg over nesten en halvtime inn i filmen. Mot disse spiller også gode biroller, men det er tillagt svært lite tid, manus og scener med andre enn Michael her.
Fra gruppefront til solokonge
Dessverre glitrer også flere av søsknene Jackson med sitt fravær. Dette gjelder ikke minst søster Janet, som har motsagt seg å både bli nevnt og skildret i filmen. Dette vil spesielt bli godt merkbart når 90-tallet skal under lupen i neste film.
For «Michael» tar for seg popstjernens oppvekst, årene i Jackson 5, kontrakten med plateselskapet Motown, og hans første ti år som solostjerne, frem mot 1988. Portrettet er stort sett rimelig lett vektende Michaels oppvekst, hvor problemene med hans dominante far er det dypeste man har stukket kniven.
Ville man virkelig vridd den rundt, hadde man selvsagt også berørt andre kritiske og ubehagelige sider ved hans liv. Også dette vil bli en stor utfordring i neste film, for hvordan vil man kunne skildre Michael Jacksons liv på 90- og 00-tallet om man avviker fra slike ting? Hans nevnte tette bånd med søster Janet vil også bli et gapende hull i så måte.
Best når Michael blomstrer
Enn så lenge slipper førstefilmen greit unna med slike mangler, og det er først og fremst takket være Jaafar med sin intense tilstedeværelse i front.
Filmen både ser og høres ut som «a million dollar», og det er tydelig at man virkelig har satset budsjettet her. Vi får mange konsertopplevelser med Michael, inkludert imponerende storskala-scener, hvor publikum og stemning oppleves 100% ekte og reelt.
«Michael» har slik blitt akkurat den glossy, pene, ukritiske og teknisk imponerende bragden til at familien Jackson har latt den gå igjennom sensuren. Filmen er på sitt beste i konsertscenene, samt i måten den skildrer vidunderet, den skapende, drømmende og kreative kunstneren Michael Jackson.
Med friheten kom også hans selvtillit til syne, som artist og menneske, noe som får oss til virkelig å savne ham. Den er også tidvis både morsom, selvironisk og lettbeint, noe som trekker enda mer opp. Så, det gikk fint i denne omgang, men neste gang vil man altså slite om man skal forsøke å omgå de mer kontroversielle delene av hans liv. Den som venter, får se.
Korte fakta om ”Michael”
Regi: Antoine Fuqua
Medvirkende: Jaafar Jackson, Colman Domingo, Miles Teller, Juliano ValdiNia Long
Genre: Musikk, Biografi
Spilletid: 2 timer og 7 minutter
Kinopremiere: 22 april
MovieZines karakter: 4/5