«The Mummy» fra 1999 med Brendan Fraser i hovedrollen var en stor favoritt på videospilleren den gangen. Dette herlige matiné-eventyret var spennende og akkurat skummelt nok for en gutt i tidlige tenårene som ikke helt turte å se på ordentlige skrekkfilmer.
Nå, over 25 år senere, er regissøren Lee Cronin («Evil Dead Rise») tilbake med en ny tolkning av klassikeren. Den har nesten alle ingrediensene som den gamle filmen, som blodige bandasjer, eldgamle sarkofager, irriterende sandstormer og krypende skarabéer.
Dette er imidlertid en helt annen filmopplevelse som ville gitt mitt feige tenåringsjeg søvnløse netter og mareritt.
Lee Cronin viser at barn er skumle
«The Mummy» starter akkurat der man kan forvente – i den ugjestmilde ørkenen i Egypt. Her møter vi den amerikanske nyhetsreporteren Charlie (Jack Reynor). Han bor i landet sammen med sin kone Larissa (Laia Costa) og sine to barn (og hvor et til er på vei).
En dag blir den eldste datteren Kate kidnappet av en mystisk kvinne med tilknytning til en enda mer mystisk sarkofag, og forsvinner sporløst. Åtte år senere har familien flyttet til Albuquerque i New Mexico, hvor de prøver å leve videre med livene sine.
Etter en telefonsamtale viser det seg at datteren er funnet i live i den tidligere nevnte sarkofagen. Familien får den uttørkede datteren hjem i en katatonisk tilstand og prøver å gjøre alt de kan for at alt skal bli som før. Selvsagt går det i vasken.
Den unge skuespilleren Natalie Grace leverer virkelig en strålende (og skremmende) prestasjon som den mumifiserte datteren. Hun byr virkelig på ubehagelige scener på løpende bånd. Filmen klarer å formidle den splittede følelsen hos familien, som både er glade og skremte over å ha fått henne tilbake.
Det er neppe en skummel skrekkfilm i seg selv, men snarere en film som prøver å vemme seeren med grafiske og ubehagelige scener så mye som mulig. Det er en skikkelig ekkel scene med tånegler, som bare er ett eksempel på ting som fikk meg til å skjære grimaser og vri meg i kinosetet.
«The Mummy» beviser virkelig at barn kan være det skumleste som finnes. Den har nesten mer til felles med «Eksorsisten» fra 1973 enn noen tidligere mumiefilm, med svevende barn og kaskader av oppkast.
Halvhjertet skuespill og logiske hull
«The Mummy» utspiller seg hovedsakelig i familiens store, forfallne hus i New Mexico, i stedet for den egyptiske ørkenen. Det er klaustrofobisk og en unik idé, men det blir en litt merkelig sammenstøt i tonene. I tillegg til familien får vi følge politibetjent Dalia i Egypt, som prøver å finne ut hva som egentlig skjedde med Katie.
Det er en fin måte å nøste opp mysteriet på, men et av problemene er at skuespilleren May Calamawy leverer en så utrolig tørr prestasjon. Det er kanskje en poeng med det, men jeg skjønner det ikke.
Det nærmer seg til tider farlig nær eksotisme, som når vi får se en by fra fugleperspektiv som ser større ut enn mange norske byer, beskrevet som «østlige ørkenen, Egypt».
Selv om handlingen ikke utspiller seg hundre prosent i Egypt, tar filmen som sagt alle klisjeene rundt mumier og støper dem om i en moderne innpakning. Jeg mener, Egypt har vel likevel mer å by på enn ørkenen og støvete sarkofager…?
Det føles også som om filmen glemmer sine egne regler ganske ofte. Løsningene blir dermed mange ganger langtrukne og litt for enkle. Det blir liksom for smidig når en universitetsprofessor i arkeologi tilfeldigvis kan lese flere tusen år gamle skriftruller.
Ekkelt, angstfylt og ganske spennende
«The Mummy» er en underholdende og ikke minst ekkel og ubehagelig skrekkfilm, som ikke helt når opp til de høye nivåene sjangeren har levert de siste årene. Jeg forstår at poenget med all ekkelheten er at vi skal føle samme ubehag over deres tilbakevendende datter som foreldrene, men det blir ofte ekkelt mest for å sjokkere.
Så må vi snakke om Jack Reynor ( «Midsommar»). Han har rett og slett ikke det som trengs for å bære en hovedrolle. Hans døde blikk og treige skuespill fungerer ikke. Jeg tror ikke på at han sørger over sin tapte datter eller bryr seg om henne når hun kommer tilbake. Han står i enorm kontrast til Laia Costa, som spiller kona, og som virkelig viser nyanser i sitt følelsesregister.
Lee Cronin har virkelig klart å tolke «The Mummy» på nytt, med et godkjent resultat. Det er spennende, ekkelt og til tider godt spilt, men det når aldri over den vanskelige skrekkgrensen.
Korte fakta: «Lee Cronins The Mummy»
Regi: Lee Cronin
Medvirkende: Jack Reynor, Laia Costa, May Calamawy, Verónica Falcón
Sjanger: Skrekk
Spilletid: 2 timer og 13 minutter
Kinopremiere: 17. april 2026
MovieZines karakter: 3/5