Bart Laytons filmatisering av Don Winslows kriminalroman «Crime 101» er både stemningsfull og frenetisk, overjordisk og jordnær på samme tid. Chris Hemsworth spiller den stille mestertyven Mike Davis, som drømmer om å bli økonomisk uavhengig. Koblingene mellom penger og trygghet er et tilbakevendende tema i dramaet, som iscenesetter dette ved å veksle mellom bilder av Los Angeles’ utbredte hjemløshet og milliondyre luksusvillaer ved stranden.
Filmen begynner med Mikes morgenrutine, som består av å forsiktig fjerne løse hår og døde hudceller, til lyden av en rolig kvinnestemme som minner oss om at hver dag er et nytt liv – et liv vi kan forme som vi vil. Dissonansen mellom de overdrevent positive new age-manifestasjonene og rushtrafikken i LA skaper en unik stemning.
Fotografiet, kombinert med musikken, er også det som løfter «Crime 101» fra en standard heist-film til et engasjerende drama. Til tross for raske biljakter og høyt tempo, ligger spenningen mer i karakterenes modning og utvikling enn i actionscenene.
Uhørt velspilt fra Hemsworth, Ruffalo og Berry
Mikes spesialitet er å rane kurerer som transporterer diamanter, klokker og smykker verdt millioner. Han er en pasifistisk tyv i Robin Hoods ånd som tar fra de rike, men gir til seg selv. Etter et vellykket ran prøver han straks å nyte overfloden av penger ved å kjøpe kule biler og luksusprostituerte. Men til tross for den åpenbare mangelen på dypere følelsesmessig respons, kan han ikke stoppe. Ikke før han har den magiske summen som vil sette ham fri.
På den andre siden av loven blir han forfulgt av den nylig skilte politibetjenten Lou (Mark Ruffalo), som til tross for tvil blant kollegene og motstand fra sjefen sin, forblir overbevist om at ranene de har vært vitne til langs motorveien, er begått av den samme mestertyven.
Sammen med Halle Berry, som spiller den høyt betalte forsikringskvinnen Sharon, utgjør de tre kjernen i historien, hvor hver enkelt representerer hvordan drømmen om et bedre liv i stor grad er basert på ideen om økonomisk uavhengighet. De søker alle materiell sikkerhet, som de håper å oppnå gjennom enorme pengesummer.
Hele ensemblet leverer en utrolig sterk prestasjon, og jeg er spesielt glad for å se Mark Ruffalo der han hører hjemme – i en seriøs rolle som en sliten, men godhjertet politibetjent. Birollene mangler derimot litt dybde og gjør det tydelig at filmen er basert på en bok, da historien ville fungert utmerket uten dem (som for eksempel Lous kone, som bare dukker opp veldig kort i én scene). På samme måte ender Mikes uærlige erkefiende – den unge motorsyklisten Ormon (Barry Keoghan) – opp med å være på grensen til karikatur i sin opprørskhet, om enn en ekstremt stilfull en.
Los Angeles som drømmenes by
Til tross for sine mangler klarer «Crime 101» likevel å slutte seg til rekken av LA-filmer der byen selv er en karakter i dramaet, uten hvilken historien ikke ville ha overlevd. Selv om filmen nevner at LA ikke er en by å heie på, sannsynligvis fordi en forbipasserende på samme gate kan se både et enormt, luksuriøst yogakompleks og hjemløse som camper, er det nettopp det filmen gjør.
For det er bare i drømmens by vi kan hypnotisk følge den evige strømmen av motorveitrafikk, som bærer folks ønsker om et bedre liv. Og under motorveibroene kan det hende at folk forhandler bort nettopp det ønsket.
En spesiell omtale må gå til komponisten Blanck Mass. Uten hans monotone, mørkt suggestive toner ville ikke filmen blitt den eksistensielle brytekampen den er: der genuin trygghet kjemper med gleden ved å kjøre en grønn Chevrolet Chevelle fra 1968.