Og nettopp derfor er den fjerde filmen i Matrix-universet langt bedre, og mye viktigere, enn sitt rykte. Der originalfilmen fra 1999 revolusjonerte actionfilm og populærkultur, forsøker «Resurrections» noe enda mer ambisiøst: å kommentere sin egen eksistens.
Filmen handler ikke bare om Neo og Trinity. Den handler om hva det betyr å gjenopplive en franchise i en tid dominert av nostalgi, reboots og kommersielt trygge valg. Den tør å stille spørsmål ved hvorfor vi vil tilbake til Matrix i det hele tatt. I stedet for å servere publikum en enkel gjentakelse, bryter filmen forventningene og speiler publikums egne ønsker tilbake på dem.
Dette metaperspektivet er nettopp det mange misforstod. Der noen så “for lite action” eller “for mye dialog”, så andre en intelligent refleksjon over kapitalisme, kreativ kontroll og kunstens plass i et kommersielt system. Filmen leker med ideen om at Warner Bros. (som også eksisterer i filmens univers) vil lage en ny Matrix-film med eller uten skaperne. En åpenbar kommentar til hvordan kunst ofte blir redusert til merkevare.
At filmen floppet økonomisk, delvis på grunn av pandemi, delvis på grunn av samtidige strømmelanseringer, er såklart ironisk, men ikke avgjørende for dens verdi. Mange store verk har blitt revurdert i ettertid. «Blade Runner» ble også møtt med blandet mottakelse og svake kinotall, før den senere ble anerkjent som en av historiens viktigste science fiction-filmer. Det samme vil garantert skje her.
Kjernen i «Resurrections» er dessuten ikke effektene, men kjærlighetshistorien mellom Neo og Trinity. Der den første trilogien kulminerte i offer, handler denne filmen om gjensidig frigjøring. Trinity får en mer sentral og kraftfull rolle enn noen gang før, og filmens budskap om at ekte forbindelse kan bryte selv de mest sofistikerte systemer, føles mer relevant enn noensinne i en digital tidsalder.
Filmens visuelle stil er også bevisst annerledes. Den blankpolerte, grønntonede estetikken fra 1999 er erstattet av et varmere, mer menneskelig uttrykk. Dette er ikke tilfeldig, da det speiler en verden som har utviklet seg, og en historie som nå handler mer om følelser enn om ren revolusjon.
Over tid vil «The Matrix Resurrections» garantert bli sett som det den er: En modig, selvbevisst og tematisk rik film som våget å utfordre sitt eget publikum. Den gir oss ikke det vi tror vi vil ha, men den gir oss noe mer krevende. Og nettopp derfor vil den, i likhet med andre misforståtte verk, vokse i status og ende opp som en moderne kultklassiker
…Og nå er Matrix 5 i arbeid
Ja, til tross for at «Resurrections» var den minst kommersielt suksessfulle filmen i serien, har Warner Bros. bekreftet at en femte Matrix-film er under utvikling, og den ble formelt satt i arbeid allerede i 2024. I motsetning til de fire første filmene, hvor de tre første ble regissert av søstrene Lana og Lilly Wachowski, og «Resurrections» av Lana Wachowski alene, skal den femte regisseres av Drew Goddard, kjent for blant annet «The Martian» og «The Cabin in the Woods», med Lana Wachowski i en produsentrolle.
Foreløpig er det få detaljer om handling eller rollebesetning, og det er ingen offisiell premieredato ennå, men prosjektet er aktivt i både skrive- og utviklingsfasen. Det har også vært spekulasjoner om at både Keanu Reeves (Neo) og Carrie-Anne Moss (Trinity) kunne returnere, men ingenting er bekreftet. For fans av serien gir dette i alle fall håp om at franchisen kan bygges videre. Kanskje med et nytt perspektiv som både ærer de originale filmene og tar nye kreative retninger.
Les også: Regissøren bekrefter «Matrix 5»… men det kan ta en stund
Les også: Keanu Reeves vender tilbake til sci-fi-sjangeren – beskrevet som «Edge of Tomorrow» med haier