Quentin Tarantinos film fra 2019 er full av lange scener som tilsynelatende skal være betydningsfulle, men som ofte føles tomme, trege og selvnytende.
Tarantino virker mer opptatt av å dyrke sin egen fascinasjon for Hollywood på slutten av 60-tallet enn å fortelle en engasjerende historie. Og dette er bare noe av grunnen til at jeg mener filmen er blant regissørlegendens mest overvurderte.
Unødvendig tregt tempo
Et av de største problemene er tempoet. Store deler av filmen består av karakterer som kjører bil, går rundt eller har lange samtaler uten at handlingen egentlig beveger seg fremover. Mange peker på disse scenene som eksempler på Tarantinos geniale historiefortelling, men i praksis blir de ofte bare langdryge. Filmen føles som en samling stemningsbilder snarere enn en historie med retning og driv.
Også finalen blir ofte trukket frem som et av filmens store høydepunkter. Den er utvilsomt brutal og spektakulær, men den kommer etter over to timer med oppbygging som for mange føles unødvendig lang. Når klimakset endelig kommer, oppleves det mer som en belønning for tålmodighet enn som en naturlig konsekvens av historien.
Tarantino er kjent for eksplosive avslutninger, men her føles reisen dit langt mindre interessant enn i filmer som «Pulp Fiction», «Inglourious Basterds» eller «Django Unchained».
Interessant og uventet Bruce Lee-scene
Det finnes likevel én scene som skiller seg ut, og som etter min mening er filmens desidert beste: Bruce Lee-scenen. Ironisk nok er dette også scenen som skapte mest kontrovers. Mange Bruce Lee-fans reagerte kraftig fordi de mente Tarantino fremstilte Lee som arrogant, selvopptatt og overlegen. Men nettopp derfor er scenen så interessant.
Hollywood har i flere tiår behandlet Bruce Lee nærmest som en urørlig legende. Han blir som regel fremstilt som perfekt, uovervinnelig og nærmest mytisk. Tarantino våger derimot å utfordre dette bildet ved å vise en mer selvsikker, skrytete og cocky versjon av Lee. Det er et kreativt valg som bryter med den vanlige heltedyrkelsen.
Det finnes dessuten historier fra folk som jobbet med Bruce Lee, blant andre stuntfolk og kolleger, som har beskrevet ham som ekstremt selvsikker og til tider vanskelig å jobbe med. Disse fortellingene betyr selvsagt ikke at alt i Tarantinos versjon er historisk korrekt, men de viser at fremstillingen ikke oppsto helt ut av ingenting. Tarantino bruker disse sidene ved myten om Bruce Lee til å skape en underholdende og uventet scene.
Mangler kreativiteten og det uforutsigbare
Det mest fascinerende er at reaksjonene på scenen nesten bekreftet poenget. Mange reagerte ikke fordi scenen var dårlig laget, men fordi den utfordret et ikon som mange mener ikke skal kunne kritiseres eller gjøres narr av.
Nettopp derfor fremstår scenen som modig. Den tør å leke med publikums forventninger og stille spørsmål ved en etablert legende i stedet for å gjenta den samme glorifiseringen som Hollywood har gjort i flere tiår.
For meg er dette filmens klare høydepunkt. Bruce Lee-scenen er morsom, uforutsigbar og original. Tre egenskaper resten av filmen dessverre mangler. Hadde «Once Upon a Time in Hollywood» hatt flere scener med den samme energien, kreativiteten og viljen til å utfordre etablerte myter, kunne den blitt en langt bedre film.
I stedet sitter jeg igjen med inntrykket av en overlang og sterkt oppskrytt film, hvor én enkelt scene viser glimt av den briljansen Tarantino er kjent for.
Les også: Hvordan DiCaprio skapte sammenbruddet i «Once Upon a Time in… Hollywood»
Les også: En død Quentin Tarantino-film med Django har fått nytt liv