Endelig er han tilbake! Skaperen av Netflix-serien «Baby Reindeer», som fikk så mye oppmerksomhet da den ble lansert for et par år siden.
Serien er, som vi husker, inspirert av virkelige hendelser etter at Gadd ble forfulgt av en stalker, men det underliggende temaet handler i stor grad om å være mann. Om seksualitet, overgrep og identitet.
Og dette temaet ligger også til grunn for Gadds nye serie «Half Man», noe man kanskje kan gjette seg til ut fra tittelen. Denne gangen får vi følge stebrødrene Niall og Ruben fra tenårene på 80-tallet i Glasgow (mye herlig musikk for nostalgikeren) til de blir voksne med egne familier.
Mannlig identitet, seksualitet og giftig maskulinitet
Niall er en myk gutt som blir mobbet på skolen og sliter med sin seksualitet. Ruben, derimot, er en tikkende bombe. Han blir både Nialls beskytter og tyrann. Båndet mellom dem er dypt som raviner og tungt som jern.
Tenåringene spilles av de relativt ukjente skotske skuespillerne Stuart Campbell (Ruben) og Mitchell Robertson (Niall). Ingen av dem har tradisjonell skuespillerutdannelse, til tross for imponerende CV-er.
Begge er til stede på premieren og klare for spørsmål. Så jeg begynner med å spørre Campbell om karrieren hans, og hva som trakk ham til skuespillerfaget?
– Jeg begynte å ta timer på lørdagene for å få venner, forteller Campbell. Jeg hadde ikke så mange venner, så moren min meldte meg på denne dramaklassen. Gjennom den fikk jeg en rolle i et teaterstykke. Det var James McAvoys «Macbeth» med Jamie Lloyd som regissør.
– Så spilte jeg «Richard III» med Jamie og Martin Freeman året etter. Jeg fortsatte egentlig bare for å gjøre mamma og pappa stolte, så jeg vet ikke om det noen gang var et bevisst karrierevalg.
– Etter skolen fikk jeg en rolle i en serie som heter «Clique» med Richard, og vi spilte inn et par scener sammen. Det var faktisk fra den jobben at det gikk opp for meg at, åh, kanskje jeg kan tjene nok til å betale husleia bare ved å spille skuespill? Og det har jeg gjort siden den gang, og jeg er 27 nå.
Nobben fra Göteborg
Jeg er fra Sverige, fortsetter jeg, så jeg må spørre om du har noen svenske inspirasjonskilder, eller noen du ønsker å jobbe med eller som har inspirert deg?
– Da jeg var yngre, søkte jeg faktisk som frivillig hos Gest; Gothenburg English Studio Theatre. Jeg hadde en venninne som var skuespillerinne og bodde i Göteborg, og tenkte at jeg kanskje kunne dra dit og treffe henne og jobbe frivillig mens jeg var der? Men de svarte aldri, ler han. Jeg har aldri fortalt det til noen.
Men nå har vi det på film, sier jeg og gratulerer ham nok en gang med rollen. Så ble det Robertsons tur, og jeg spør hva han henter inspirasjon fra i film og tv?
– Alt som føles interessant. Jeg tiltrekkes av alt som utforsker menneskelig atferd. Jeg elsker svenske lavbudsjettfilmer like mye som store Brad Pitt-filmer med eksplosjoner, vet du. Jeg vil ha alt. Og jeg var forresten på ABBA Voyage nylig, elsket det.
De tre første episodene av «Half Man» er regissert av Alexandra Brodski. Jeg lurer på hvordan det var som kvinne å regissere en film med så spesifikke mannlige perspektiver?
– Jeg synes det er veldig spesifikt på mange måter. Ikke bare maskuliniteten, men også miljøet i Skottland. Jeg er heller ikke skotsk. Og hvordan det var på 80-tallet. Jeg var heller ikke med på 80-tallet.
– Mange av disse tingene er veldig godt utviklet allerede i manuset. Og jeg tror jeg vil si at 90 % av serien er ting jeg kan identifisere meg med. Jeg tror vi alle vet hvordan det er å elske noen man ikke burde elske. Vi vet alle hvordan det føles å ønske å være noen man ikke er. Eller å slite med hvem du vet at du er, men ikke vil være.
– Det er slik man samarbeider. Jeg hadde Richard, og jeg hadde guttene, Stuart og Mitchell. Det var et veldig tett samarbeid, og man kan føle empati med så mange forskjellige mennesker, så det gikk veldig bra.
«Jeg elsker Ruben Östlund»
Brodsky er opprinnelig russisk, men oppvokst i Tyskland. Jeg benytter anledningen til å spørre henne også om hun har noen svenske inspirasjonskilder?
– Jeg elsker Ruben Östlund. Filmene hans er jo annerledes enn det vi gjør, men jeg elsker hans utforskning av nyansene utenfor godt og ondt. Han er faktisk litt av en referanse, bare for meg, når det gjelder filmskaping generelt.
Så er det endelig på tide å møte seriens skaper, Richard Gadd. Tiden begynner å bli knapp, så vi er tre publikasjoner som må dele på ett spørsmål. Publisisten peker på meg, og jeg er nysgjerrig på rollefiguren hans som er så annerledes enn Donny i «Baby Reindeer».
Ruben er muskuløs og ustabil, en skremmende karakter. Ifølge rykter på nettet var det motspilleren Jamie Bell som krevde at Gadd skulle spille Ruben for å si ja, men da ler Gadd.
– Vel, han sa ikke «jeg er ikke med hvis du ikke spiller Ruben», han ga meg ikke noe ultimatum. Men det stemmer at han foreslo det. Han elsket «Baby Reindeer», og jeg tror han tenkte at vi ville ha god kjemi. For vi kom overens med en gang.
– Jeg fløy til LA for å møte ham og spørre hva han syntes om prosjektet. Og han foreslo meg som Ruben og sa at han ville jobbe med meg. Jeg syntes det var et stort kompliment. På det tidspunktet hadde alle kanalene begynt å bite på at jeg også skulle være med i serien.
– Etter «Baby Reindeer» sa jeg aldri mer! Jeg har allerede krysset av den delen på listen min, men Ruben ringte, og jeg visste at det var en for god mulighet til å si nei til. Så jeg måtte gjøre det. Det var sannsynligvis en av de største utfordringene i livet mitt. Vi får se hvordan folk reagerer.
Skjeggete og veltrent
«Ses vi i ringen på WWE Pundit Day?», spør noen.
– Å, det skulle jeg gjerne. Jeg krysser fingrene. Det ville være en drøm. Et lite opptreden i Royal Rumble og så rett til WrestleMania. Det ville være fantastisk!
For Rubens rollefigur er skjeggete og veltrent med svulmende brystmuskler. Man kjenner ham knapt igjen på plakaten. Og nettopp det, ja, plakaten… dette med giftig maskulinitet har jo fått oppmerksomhet i det siste, og flere serier handler nettopp om dette.
Som «Adolescence» for eksempel, eller dokumentaren «Louis Theroux: Inside the Manosphere». For plakaten til sistnevnte ligner veldig på «Half Man»; en muskuløs arm som holder noen rundt halsen. Hvordan har det seg, spør jeg produsenten Anna O’Malley.
– Ja, jeg la merke til det, jeg så på «Manosphere». Men det er en ren tilfeldighet, for jeg tror vi valgte bildene for åtte måneder siden. Det var mange forskjellige bilder, men dette oppsummerer definitivt serien.
Og etter å ha sett hele serien kan jeg bare være enig. Men jeg har en siste tanke, og det handler om dette med giftig maskulinitet. Nå er det et populært tema som diskuteres bredt, men Gadd skapte serien for flere år siden, før suksessene med «Baby Reindeer».
Selv om HBO er åpne for nisjeprosjekter, var dette likevel et dristig tema fra en da ukjent skaper. Så hvordan gikk de interne diskusjonene om å ta på seg prosjektet, spør jeg produsent Sophie Gardiner.
– Det som inspirerer meg mest med tv, er at jeg synes det er som en empati-boks. Man kan forstå karakterenes dybde i tv mer enn i andre medier. Og Richard er en mester i dyptgående analyser av hvem vi er og hvorfor. Uten noen enkel svar, men med masse nyanser.
Og det kan jeg også være enig i (selv om jeg fortsatt er nysgjerrig på diskusjonene bak beslutningen). Serien er underholdende og innsiktsfull. Episodene slippes ukentlig på HBO Max med start 23. april.
Selv fortsetter jeg til den «Half Man»-dekorerte etterfesten for å leve videre i dens verden en liten stund til. Og dette er en serie MovieZine kan anbefale på det varmeste.
Sjekk ut traileren til «Half Man» her:
Les også: De 15 mest lovende nye TV-seriene som kommer i 2026
Les også: Netflix’ nye snakkis splitter og skremmer seerne: «Jeg måtte slå av»