Få regissører håndterer spenning med samme presisjon som Kathryn Bigelow.
Siden gjennombruddet med «Point Break» (1991) har hun laget filmer som balanserer på grensen mellom fysisk adrenalinkick og moralsk fordømmelse. «The Hurt Locker» (2008) – filmen som ga henne en historisk Oscar – gjorde krig til et spørsmål om psykologisk avhengighet. Og mens «Zero Dark Thirty» (2012) gjorde etterretningsarbeid til en etisk labyrint, konfronterte «Detroit» (2017) publikum med den amerikanske rettsstatens mørke underside.
Med «A House of Dynamite» vender Bigelow tilbake til sin tematiske kjerne: menneskets tap av innbilt kontroll, i skyggen av en katastrofe.
Hvert sekund er politisk
Filmen er et klaustrofobisk undergangsdrama som utspiller seg over 18 minutter. Historien fortelles gjennom flere samtidige perspektiver – fra Det hvite hus og militære kontrollrom til menneskene og livet utenfor.
Tiden blir ikke bare en narrativ ramme, men en eksistensiell fiende.
– «Jeg ville utforske hva som skjer når tiden ikke lenger er noe vi måler, men noe som angriper oss», sier Bigelow.
Filmen dreier seg om en fiktiv amerikansk president, spilt av Idris Elba, som blir tvunget til å ta beslutninger under akutt tidspress.
– «Det mest skremmende», sier Bigelow rolig, «er at i USA er det presidenten alene som har rett til å beslutte et atomangrep. Ingen avstemning, ikke noe råd. Bare én person, noen få minutter og en potensiell katastrofe.
At filmen utspiller seg over 18 minutter i sanntid, er et formeksperiment. For Bigelow handler det om persepsjon – hvordan krisens tempo forvrenger vår følelse av både ansvar og medmenneskelighet.
– «Under ekstremt press kollapser tidsfølelsen vår. Det som føles som en time, er i virkeligheten sekunder. Jeg ønsket å skape en film der publikum ikke lenger opplever tiden som en trygg struktur, men som en kraft som trekker grunnen vekk under dem.
Den intense strukturen forsterkes av filmens mange perspektiver: flere historier som løper parallelt, noen ganger overlappende, andre ganger ufullstendige. Dette skaper en fragmentert følelse der publikum tvinges til å orientere seg på de samme usikre premissene som karakterene selv.
Bigelow beskriver filmingen som «å spille tredimensjonalt sjakk».
– Alle skuespillerne befant seg i forskjellige rom – og alt skjedde samtidig. Den største utfordringen var å få det til å føles sømløst.
Fiksjon i dialog med virkeligheten
hun beskriver «A House of Dynamite» som en film i dialog med journalistikken. Researchen var i stor grad basert på åpne kilder, og medforfatter Noah Oppenheims bakgrunn fra undersøkende journalistikk var sentral.
– «Vi ønsket å være presise, men ikke dokumentariske. Filmen er fiksjon, men den snakker til virkeligheten på samme måte som en undersøkende artikkel – ved å stille ubehagelige spørsmål. Hvordan ser sikkerhetssystemene våre egentlig ut? Hvor mye kontroll har vi i virkeligheten?
Filmen handler ikke om å gi svar, sier hun, men om å åpne opp for samtaler som har blitt brakt til taushet.
– «Jeg husker hvordan vi som barn ble bedt om å gjemme oss under skolepultene da den kalde krigen pågikk utenfor», sier hun. «Det føles nesten absurd i dag, men trusselen er der fortsatt. Vi har bare sluttet å snakke om den. Og den er farlig. Jeg håper filmen vil få folk til å snakke igjen – om makt, ansvar og konsekvenser.
Bigelow understreker at film alltid er et verktøy for dialog – det er informasjon i form av kunst.
– Jeg tror på all kunst som en katalysator. Film kan formidle følelsen av å være der, midt i beslutningen, på en måte som ren rapportering ikke kan.
«Rebecca Ferguson var en drøm å jobbe med»
Rollen som etterretningssjefen Olivia Walker spilles av Rebecca Ferguson – en skuespillerinne Bigelow beskriver som «et vidunder av stille intensitet».
– Rebecca har en evne til å bære hele historien i øynene sine. Hun kan stå stille i fem sekunder, og likevel føles det som om verden beveger seg gjennom henne. Det er akkurat den typen tilstedeværelse filmen trengte.
Sammen med Idris utgjør Rebecca filmens emosjonelle kjerne. De spiller to mennesker som tvinges til å handle – og lede andre – mens verden rundt dem er i ferd med å rase sammen.
– «Jeg har hatt lyst til å jobbe med Idris siden «Zero Dark Thirty». Jeg tilbød ham en rolle da, men timeplanen tillot det ikke. Han er en utrolig nærværende skuespiller. Både han og Rebecca har en autentisitet som er vanskelig å finne i dag», sier Bigelow med beundring i stemmen.
«Oscar-statuetten er både et spøkelse og et anker.»
Når Bigelow ser tilbake på karrieren sin, er hun motvillig nostalgisk. Hun ser på Oscar-seieren i 2008 som et øyeblikk av salig forvirring snarere enn triumf.
– Jeg ble så sjokkert. Det føltes helt uvirkelig. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt, og det var først senere at jeg skjønte betydningen av det. Statuen står fortsatt på kontoret mitt, som en påminnelse. Den er både et spøkelse og et ankerfeste i livet mitt.
Hun snakker med en blanding av optimisme og realisme om kvinnelige filmskaperes posisjon i bransjen i dag.
– «Det har definitivt skjedd mye. Flere kvinner får muligheten til å fortelle historier i større skala, men veien frem er fortsatt lang. Strukturen endrer seg sakte, selv om viljen er der.
En film om tap av kontroll
«A House of Dynamite» er i bunn og grunn en film om tap av kontroll – på et individuelt, politisk og nærmest kosmisk nivå. Bigelow lar ikke publikum betrakte hendelsene fra utsiden, hun plasserer oss midt i situasjonen. Vi opplever panikken før vi rekker å tenke over den. Og det er nettopp det som er tanken.
– Jeg vil at publikum skal føle at tiden sklir bort under føttene deres. Når du sitter i kinosalen – eller hjemme i sofaen når filmen kommer på Netflix – skal du føle at sekundene virkelig betyr noe. At hver eneste beslutning er en sprekk i fremtiden.
Med sin kompromissløse stil og sitt fokus på en levende nåtid viser Bigelow med «A House of Dynamite» hvorfor hun er en av vår tids viktigste filmskapere. Ved å plassere publikum i krisens episenter, ute av stand til å lene seg tilbake, minner hun oss om det mest menneskelige paradokset i vår tid: at den makten vi skaper, alltid er større enn vår evne til å kontrollere den.
«A House of Dynamite» er nå tilgjengelig på Netflix.
