Jeg så den første kinovisningen av den mye omtalte «Steve» i New York etter verdenspremieren på den prestisjetunge filmfestivalen i Toronto. Filmen er basert på novellen «Shy» av Max Porter, som handler om en kontroversiell forbedringsskole for samfunnets verste lovbrytere. Filmen utspiller seg i løpet av en enkelt kaotisk dag i livet til rektor Steve.
Det er en annerledes rolle for Cillian Murphy, som spiller et tweedkledd nervevrak med en forkjærlighet for alkohol og narkotika for å holde seg i gang. Forventningene var høye, og jeg ble ikke skuffet (les anmeldelsen min). På toppen av det hele dukket Murphy opp for å snakke om filmen.
Hvordan ble filmen egentlig til?
– Vi hadde det veldig gøy da vi laget den første filmen med Tim Mielants, den fantastiske regissøren av denne filmen. Dette er tredje gang jeg jobber med ham. Max Porter [manusforfatteren] er også en god venn av meg, og vi har gjort to prosjekter sammen. Jeg hadde lest «Shy», romanen som denne filmen er basert på. Han hadde sendt meg et eksemplar, som jeg elsket. Men jeg forsto ikke helt hvordan han kunne lage en film av den, fordi boken er en bevissthetsstrøm inne i hodet til denne unge mannen.
– Den er vakkert fortalt og helt fantastisk. Noen år senere sa Max at han hadde funnet en måte å filmatisere historien på. Ikke helt som romanen, men ved å vri på historien og i stedet fortelle den gjennom øynene til rektor, samtidig som han beholdt Shys historie.
– Vi hadde altså to parallelle historier om to karakterer som ikke kan nå hverandre, men som opplever de samme tingene på én og samme dag. Så vi bestilte manuset, og det ble raskt ferdig. Så sendte vi det til Netflix, og de sa ja i løpet av en helg, noe som var litt av et mirakel. Og så spilte vi inn filmen veldig, veldig raskt.
Hvordan var innspillingen av denne filmen annerledes enn deres tidligere samarbeid?
– Det var en unik opplevelse. En av grunnene var at jeg innså at vi kunne lykkes med å filme kronologisk fordi alt foregikk mer eller mindre på ett sted. Skuespillerne opplever da det samme hendelsesforløpet som karakteren gjør. Vi hadde mange ungdommer som spilte inn sin første film, så for dem var det flott.
– En annen grunn var at fordi jeg kjente Max så godt, hadde han skreddersydd rollen for meg. Det var ingen dialekt å lære eller noen fysiske endringer. Og begge foreldrene mine er pensjonerte lærere, og bestefaren min var rektor. Så jeg levde på en måte det livet, i hvert fall i etterdønningene av det. Som å komme hjem fra skolen og se foreldrene mine komme hjem og være utslitt, og så måtte de ta seg av oss. Så forskningen min besto bare i å vokse opp i et hus fullt av lærere», ler Murphy.
– Da hjalp det å være på denne skolen. Jeg forberedte meg veldig lite, bortsett fra å være helt åpen og porøs og reagere på alt som skjedde. For eksempel scenen der den unge mannen Julian kommer og forteller dem at skolen skal stenge. Vi hadde aldri møtt de skuespillerne eller sett dem i sminketraileren eller når de gikk rundt. Så da de kom inn i rommet for første gang og fortalte oss at skolen var stengt, var det den første tagningen som fikk den reaksjonen, og det er derfor scenen er så ladet. Så jeg prøvde å holde det så ekte, intuitivt og umiddelbart som mulig.
Hvordan var det å gjøre de virkelig lange tagningene som er med i filmen?
– Det er fantastisk når man kan filme på den måten. Tim elsker dem, og det får skuespillerne og filmteamet til å fokusere, for man må øve og øve og øve, for alle delene må fungere. Det er en fantastisk utfordring for alle. Enten publikum er klar over det eller ikke, føler du ubevisst at det mangler et klipp. Du blir hos karakteren og bestemmer deg for hva du vil se. De fungerer ikke alltid, men her passet de inn.
– Tim er også en briljant visuell regissør som bruker måneder på å kartlegge alt. Det begynner hyperrealistisk, nesten dogmatisk i stilen, og blir mer stilisert etter hvert. Det ser du i dronesekvensene, som åpenbart representerer Steves forskrudde verden.
– Dronene er skremmende. De er massive og fløy inn i bygningen og vred seg og fløy ut opp ned. Alt er ekte, ingen spesialeffekter der. Så han ønsket å presse filmen med slike sekvenser som utviklet seg ut fra den hyperrealistiske åpningen mens du synker inn i Steves deprimerte og suicidale tilstand.
Guttene var fantastiske! Hvordan fant du dem?
– Max var veldig opptatt av å gi disse guttene et rikt indre liv og gjøre dem komplekse. Filmen prøver å vise at disse ungdommene, som kan oppfattes som statistikk eller problemer, faktisk er veldig fascinerende og levende unge menn. De er spennende personligheter som tilfeldigvis befinner seg i vanskelige situasjoner. De blir ekskludert fra den vanlige skolen, og det er her de ender opp.
– Vi prøvespilte rundt 3000 ungdommer, og så gjorde vi flere auditions slik at den lille gruppen ble igjen. Vi gjennomførte en to uker lang workshop på stedet. Tim er eksepsjonell med skuespillere, og spesielt med Jay. Det var da vi så hans første tagning at vi booket ham, og det var enstemmig.
– Han har en utrolig sårbarhet og følsomhet, der du kan vise så mye ved å skjule så mye. Steve kaller det en sjenerøs smerte, noe som er et vakkert uttrykk. Så det ble en skikkelig gjeng som hang sammen og tullet og var kule. Vi forbød også telefoner, så de bare sosialiserte, noe som var flott! Det ga en god følelse av kameratskap, og de er fortsatt veldig sammensveiset som gruppe.
Hva tror du er filmens budskap til publikum?
– Max Porter har skrevet tre romaner; «Greatest of Things with Feathers», «Lanny» og «Shy». De handler alle om oppvekst og unge menn. Når han ikke skriver bøker, er han mentor i fengsler. Han jobber med barn. Han er en ekte mann.
– Han er opptatt av steder som ungdomshus og bibliotek, der barn kan gå hvis de blir utvist fra skolen. Hvis du stenger disse, vil du merke konsekvensene i neste generasjon. Hvis du snakker om disse ungdommene og sier at de bare er problemer, så tror alle på den definisjonen, og så ender de opp i fengsel.
– Så hele Max’ greie handler om medfølelse, empati og kontakt. De er alle noens barn, og de har alle humor. Det var også veldig viktig at handlingen utspiller seg på 90-tallet, fordi jeg tror det viser at disse problemene er allestedsnærværende. Telefoner, sosiale medier og alt det der bare forverrer det, men det var der fortsatt. Så jeg prøvde å gjøre alle til avrundede, komplette karakterer. Shy er hovedpersonen, men vi ville ikke at disse gutta bare skulle være i bakgrunnen.
Hvordan var det å gå tilbake til 90-tallet?
– Da Max skrev boken, lyttet han til trommer og bass, som han er besatt av. Måten vi klippet filmen på er veldig stakkato fordi vi ville at den skulle ha den følelsen, siden det er det Shy er besatt av.
– Kostymedesigneren og hele produksjonsdesigneren har lagt stor vekt på detaljer for å sikre at alt er autentisk. Til og med plakatene, flygebladene og de innspilte båndene. Klærne til gutta er ekte vintageklær. For meg var det fantastisk å bli transportert tilbake til 1996, for da var jeg 19 år gammel.
– Og jeg vet at det er dette gamle folk sier, men musikken var fantastisk på den tiden (latter). (Latter) Og på den tiden føltes det som om det var potensial, det føltes som om voksne faktisk hadde ansvaret i denne verdenen, og du var ikke i en tilstand av konstant angst for hva i helvete som kommer til å skje hele tiden. Det føltes som om det fantes mange muligheter, og man var ikke redd for å bli voksen. Og det føles annerledes enn nå.
Du jobber ofte med de samme regissørene. Hvorfor er det slik?
– Jeg får ofte det spørsmålet, og jeg tror svaret er at det er slik jeg jobber best. Det er akkurat som når du er sammen med vennene dine. Ting er enkle, du trenger ikke å forklare. Jeg liker selvfølgelig å jobbe med nye regissører også, men det er mange prosesser som å bygge tillit, forstå deres smak, vite hvor grensen går, og forstå deres humor.
– Humor er noe som binder mange av disse relasjonene sammen. Jobben er dødsalvorlig, og latteren kan være en lettelse. Men det viktigste er å snakke og forberede seg på forhånd, slik at man ikke trenger å gjøre så mye når man kommer til settet.
Kan du fortelle litt om reaksjonene på filmen?
– Vi var spente på å vise filmen for kinopublikummet, fordi alle ser den farget av sine egne erfaringer. Alle har en eller annen form for skolegang, og alle har en eller annen form for familiesituasjon. Vi har alle hatt lærere som har hatt en positiv og noen ganger negativ innflytelse på oss. Så vi viste filmen til lærere og omsorgspersoner og fikk veldig spesielle og ekte reaksjoner.
– Det jeg liker, er at Steve er myk. Han er ødelagt og feilbarlig, men kjemper desperat for å gjøre det rette. Han prøver og feiler og prøver igjen og feiler – og det er helt greit. Det er menneskelig. Og folk kommer frem og forteller om sine egne erfaringer, og det betyr så mye.
Kan du fortelle oss litt om karakteren din? Hvordan var det å være Steve?
– Å være i den konstante følelsen av å ikke ha nok tid, være utslitt, ikke ha sovet ordentlig, og alle tingene du må gjøre, alle tingene du må fikse – det sliter deg ut, og du blir irritert. Og slik er det hele tiden. Du kjenner igjen typen, de som holder en sterk fasade, men du vet at de ikke tar vare på seg selv, de går på koffein, du føler at det klør i deg.
– Men jeg elsker alle scenene. En av mine favoritter er med Tracey [Ullman] når han drikker vin og hun er på ham og sier at det ikke er hans feil. 95 % av filmen er skrevet etter manus, men akkurat den scenen var improvisert. Jeg husker at jeg ikke var klar for den. Det var sent på kvelden, og det bare skjedde. Det var magisk. Hun er fantastisk!
Spørsmål og svar ble avsluttet med rungende applaus! «Steve» er en original Netflix-film som nå strømmes globalt på Netflix.
