Dommedagsklokken står på 89 sekunder fra midnatt. Den symbolske klokken har blitt oppdatert av Bulletin of the Atomic Scientists siden 1947, og midnatt på den symbolske klokken representerer en hypotetisk global katastrofe, og menneskeheten er nå nærmere denne hypotetiske dommedagen enn noen gang før.
I den siste oppdateringen fra januar i år er kunstig intelligens(AI) sammen med atomkrig og eskalerende global oppvarming en ny eksistensiell trussel mot menneskeheten. Dette er basert på hvordan kunstig intelligens har begynt å bli integrert i militære systemer, risikoen for at kunstig intelligens kan brukes til å utvikle biologiske våpen, og ikke minst hvordan kunstig intelligens legger til rette for spredning av desinformasjon og konspirasjonsteorier, noe som risikerer å viske ut grensene mellom sannhet og løgn.
Hvordan skal vi vite hva vi kan stole på i en verden der kunstig intelligens har makt til å lure oss alle?
AI er en populær filmskurk – men aldri så relevant som nå
Risikoen ved teknologiske fremskritt er ikke et nytt tema for fiksjon generelt eller Hollywood spesielt. Kunstig intelligens som en trussel mot menneskeheten har blitt portrettert i utallige ikoniske science fiction-filmer: HAL i 2001, Skynet i Terminator-filmene og maskinene i The Matrix er bare noen få velkjente eksempler (for en litt mindre dystopisk visjon av en nær fremtid med superintelligent kunstig intelligens kan vi se Spike Jonzes Her)
Men aldri har temaet vært så aktuelt som da Mission: Impossible – Dead Reckoning hadde premiere i 2023 og introduserte den selvbevisste, superintelligente kunstige intelligensen The Entity som filmseriens siste antagonist.
Et digitalt vesen som er så intelligent at det, hvis det vil og ikke stoppes i tide, kan manipulere og spre desinformasjon i liten og stor skala, så tvil og skape paranoia, infiltrere sikkerhetssystemer, oppildne til konflikt og sette mennesker opp mot mennesker, helt til vi i ytterste konsekvens ødelegger hverandre og oss selv i prosessen.
Det er svimlende, skremmende og lader actionthrilleren med en samfunnsrelevant nerve som er altfor sjelden i dagens politisk engstelige og kontroversielle Hollywood. Ikke at det er spesielt kontroversielt å fremstille AI som en megaskurk, men timingen er sjelden presis.
Trusselen er alt annet enn urealistisk
La oss være klare på at i den beste av verdener, med de rette kontrollene og de rette intensjonene (hvem som enn bestemmer det), kan AI-utviklingen gjøre underverker for menneskeheten og hjelpe oss med å overvinne våre største kollektive utfordringer.
Trusselen som skildres i filmen, er imidlertid alt annet enn urealistisk. Selv om virkelighetens superintelligente, selvbevisste AI etter all sannsynlighet ikke vil ta samme eksplisitt antagonistiske form som filmens The Entity, er det fullt hypotetisk mulig at vi kan bli kollektivt manipulert uten at vi selv skjønner hva som har skjedd (ikke nødvendigvis til det onde, avhengig av motivene til AI-en eller de som kontrollerer den).
Den fremtredende svenske AI-forskeren Max Tegmark beskriver lignende samfunnsomveltende hypoteser i boken «Life 3.0», og verdens samlede AI-eksperter har gjentatte ganger tatt til orde for at det haster med å regulere AI globalt for å unngå potensielt ødeleggende konsekvenser for hele menneskeheten.
Den nyeste og siste (?) Mission: Impossible-filmen, The Final Reckoning, fortsetter der Dead Reckoning slapp. IMF-teamet, ledet av Tom Cruises Ethan Hunt, står overfor et kappløp mot tiden for å kontrollere og tilintetgjøre The Entity før den tar kontroll over verdens atomvåpenarsenal og utrydder alt liv på planeten. «Høye innsatser» får en ny betydning.
Filmen appellerer til samhold og fred
Filmen stiller spørsmål om tillit mellom mennesker og mellom nasjoner. Hva kan vi stole på når så godt som alt i vår digitale virkelighet kan være fabrikkert og falskt? Filmens innledning antyder at manipuleringen av kunstig intelligens har rystet samfunnets grunnvoller, og jeg skulle ønske at vi fikk se mer av hvordan denne endringen har påvirket folks hverdag.
Jo mer innsikt vi får i det globale politiske spillet, der verdens atommakter har hatt alle muligheter til å deaktivere arsenalene sine før AI klarer å infiltrere systemene, jo bedre.
Det kan virke kynisk, men uten å røpe handlingen, er det hele til slutt en bønn om fred og samhold. Et budskap om at bare når vi samarbeider, kan vi overvinne selv de største utfordringer.
Mission: Impossible – The Final Reckoning minner meg om 70-tallets bølge av filmer om miljøødeleggelser. Filmer som gjennom historier i ulike sjangre oppfordret til endring og kunnskap om hva vi gjør med planeten vår.
I dag er den truende klimakrisen den store elefanten i rommet. Et tema som svært få virkelig store filmer tør å ta tak i, til tross for at det, sammen med kunstig intelligens, er vår tids store spørsmål. Det finnes noen hederlige unntak, som Adam McKays satire Don’t Look Up og, interessant nok, flere av Bong Joon-Hos engelskspråklige filmer, inkludert årets Mickey 17. Jeg kan bare håpe at dette temaet i nær fremtid også kan utforskes på en lignende måte som Mission: Impossible har valgt å ta for seg AI-problematikken.
Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men de siste kapitlene i den omfattende og underholdende Mission: Impossible-serien har både rystet og rørt meg. Og fremfor alt har de gitt meg fornyet håp om at film som medium kan være en samlende kraft som gjør at selv de mest overdådige storfilmer kan nærme seg eksistensielle spørsmål som angår oss alle.
