Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette mot meg selv eller anbefaler det til deg, men her er ti filmer som har knust meg, og som jeg er takknemlig for hver gang de gjør det.
Jeg elsker en god feelgood-film, men noen ganger føles de mer som en kopp lunken te når man egentlig trenger et glass single malt. Feelbad-filmer fungerer omvendt, de ryster deg, river deg i stykker og etterlater deg ofte tom, men følelsen av å være i live får deg ofte til å tenke deg om en ekstra gang.
De tvinger deg til å se mørket i andre – og i deg selv. Etterpå føles verden kanskje litt kaldere, men også litt mer sann og klar.
Her er ti filmer som ødela meg … på best mulig måte.
1. Requiem for a dream (2000)
Jeg så denne filmen for ikke så lenge siden og tenkte først «hvor ille kan det bli?». Svaret – verre enn du tror. Aronofskys narkohelvete er et visuelt crescendo av desperasjon, og da rulleteksten rullet, satt jeg stille i mørket og prøvde å puste.
Du forstår kanskje ikke alt i filmen med en gang, men la det synke inn, og opplevelsen vil føles fundamental. USA 102 min.
2. Manchester by the Sea (2016)
Casey Affleck leverer en så behersket og nedbrutt prestasjon at det nesten gjør vondt i sjelen å se på. Det er en film om sorg, skyldfølelse og om å leve videre når du ikke vil.
Jeg hadde lyst til å gi ham en klem og gå en lang tur i snøstorm. USA 137 min.
3. Ildfluenes grav (1988)
Studio Ghibli er mest kjent for koselig magi, og det er dessverre noe jeg vanligvis har det veldig vanskelig med. Dette er det stikk motsatte av koselig.
To søsken prøver å overleve i krigstidens Japan, og etter bare ti minutter hadde jeg en følelse av at dette ikke ville ende lykkelig. En av de mest hjerteskjærende animasjonsfilmene som noensinne er laget. Japan 89 min.
4. Blue Valentine (2010)
Ryan Gosling og Michelle Williams viser alle kjærlighetens faser – fra forelskelse til oppløsning. Det er smertefullt å se hvordan noe så vakkert kan smuldre opp så lettvint. Etterpå føltes det som om noen hadde slått meg i solar plexus. USA 112 min.
5. The Road (2009)
En far og hans unge sønn vandrer gjennom en verden som allerede har gått under. Intet håp, bare kjærlighet og sult. Dette er apokalypsen uten eksplosjoner – bare stillhet, støv og viljen til å beskytte barnet ditt når alt annet er tapt. USA 111 min.
6. Breaking the Waves (1996)
Lars von Trier i sin mest brutale kunstneriske sinnstilstand. Emily Watson ofrer alt for kjærligheten, bokstavelig talt. Det er stygt, skittent og på en eller annen måte hysterisk spirituelt. En film som får deg til å føle at du har vært gjennom noe – og kanskje ikke kommet helskinnet ut av det. Danmark 159 min.
7. Dancer in the Dark (2000)
Hvis du noen gang har hørt Björk synge «I’ve seen it all», vet du at det ikke er sant. Hun ser for mye. Jeg hadde vondt i magen da rulleteksten gikk. Von Trier igjen – og jeg burde ha lært det nå, tenker jeg – men nei. Danmark 140 min.
8. The Whale (2022)
Brendan Fraser gjør sitt livs prestasjon som en sterkt overvektig mann fanget i sin egen kropp, overveldet av skyldfølelse. Det er nesten klaustrofobisk, intimt og hjerteskjærende – en film om å ønske å bli tilgitt før det er for sent.
Jeg så den alene, og det var nok best slik. Det var ikke noe vakkert syn. USA 117 min.
9. Leaving Las Vegas (1995)
Nicolas Cage som selvdestruktiv alkoholiker i en film som bokstavelig talt drikker seg til en uunngåelig slutt. Det er vanskelig å ta øynene fra den, selv om alt gjør vondt. Sannsynligvis et av de mest kompromissløse portrettene av ensomhet jeg har sett i løpet av alle mine år som filmfan. USA 111 min.
10. Intet nytt på vestfronten (2022)
Krigsfilmer glorifiserer vanligvis heltemot. Denne viser hva som virkelig skjer når unge menn kastes ut i helvete. Dritt, blod og tapt menneskelighet.
Jeg satt med en klump i halsen og tenkte: «aldri mer» – helt til du husker at det allerede skjer igjen. Tyskland 147 min.
Bobbler: Just Before I Go (2014)
En mørk tragikomisk film om en mann som planlegger å ta livet av seg og derfor vender tilbake til hjembyen for å «rydde opp» i fortiden sin. Til tross for enkelte humoristiske innslag er historien gjennomsyret av en sterk følelse av håpløshet, skyldfølelse og eksistensiell tomhet.
Det er varme i filmen, men den etterlater deg ofte med en tung, dempet følelse snarere enn trøst. Filmen mangler forløsning og kvalifiserer ikke på samme måte til topplisten. USA 95 min.
Avsluttende rulletekster
Feelbad-filmer er kanskje ikke «anbefalt» på en fredagskveld – men som ordtaket sier: Når lyset faller gjennom knust glass, dannes de vakreste mønstre.
Noen ganger må man være litt ødelagt for å føle seg hel. Det minner oss på at film ikke bare skal underholde, den skal føles ekte, og når det føles ekte, vet du at det er en god film.
Johan Samuelsson
Les også: Skrekkåret som sugde … blod! De 10 beste skrekkfilmene i 2025
Les også: Fra monsterfilm til familiedrama – Her er 6 spennende norske filmer vi gleder oss til i 2026