Det er litt bisart for en filmkritiker å anmelde en film om en kritiker. Heldigvis handler denne om en teaterkritiker på 1930-tallet. Dessverre er det en film som, til tross for en spennende historie og et talentfullt ensemble, ikke klarer å imponere.
På plussiden har filmen Ian McKellen i hovedrollen, en av Storbritannias største og beste skuespillere. Han er den typen skuespiller som ikke kan gjøre noe galt, enten han spiller en mutant, en trollmann eller – som her – en bitchy, snobbete teaterhomse. Men han kan ikke alene redde et ujevnt materiale.
Handlingen utspiller seg i London i 1934, der den fryktede, skaphomofile teaterkritikeren Jimmy Erskine (McKellen) gjentatte ganger harselerer med den stakkars aspirerende skuespillerinnen Nina Land (Gemma Arterton). Da Erskine blir tatt i «homoseksuelle aktiviteter», får han sparken fra magasinet sitt, og planlegger hevn ved å få Nina til å forføre redaktøren(Mark Strong) i bytte mot gode anmeldelser.
Historien, som er basert på Anthony Quinns roman «Curtain Call» fra 2015, er mildt sagt pirrende. Vi får ikke nok thrillere med denne typen sex, mord og hevn. Særlig ikke thrillere som utspiller seg i denne tiden og har en homofil hovedperson, inkludert stigma og fordommer, i sentrum.
Men når det er sagt, er det en relativt svak, ujevn og livløs film som ikke klarer å skru opp spenningen eller dramatikken til et særlig interessant nivå. Kombinasjonen av bitende humor, melankolsk drama og stigende thrillerelementer er i beste fall vaklende.
Dette til tross for McKellens pålitelige og suverene prestasjon. Han klarer med liten subtilitet å gjøre Erskine til en avskyelig, hensynsløs skurk – bokstavelig talt – som er villig til å gå over lik for å tjene seg selv og sin karriere. Men han er også en stolt antihelt i datidens skeive miljø, som nekter å be om unnskyldning for hvem han er og avviser både kritikere og autoriteter.
Av de severdige birollene er det en effektivt nedtonet Strong som lykkes best som en uheldig brikke i det onde spillet. Men britiske proffer som Arterton, Ben Barnes (Narnia-filmene), Alfred Enoch (Harry Potter-filmene) og Romola Garai («Suffragette») føler seg bortkastet i endimensjonale karikaturer. Og den fantastiske Lesley Manville («Phantom Thread») har ikke stort mer enn en cameo som Artertons mor.
Regissør Anand Tucker («Shopgirl», «Leap Year»), som gjør sin første spillefilm på 15 år, gjenskaper med stor dyktighet følelsen og atmosfæren fra 1930-tallets britiske teater. Men han ser ikke ut til å vite hva slags film han lager, eller hvilken retning skuespillerne skal ta. Når det verken er spesielt spennende eller overbevisende, blir resultatet, med sin dramatiske historie, mer som en påkostet såpeopera.
Det er synd, for det er så mye saftig å dykke ned i, både i originalen og i manuset av Patrick Marber («Closer», «Notes on a Scandal»). Det finnes temaer og problemstillinger her som tåler sammenligning med moderne debatter, fra slut-shaming av Artertons karakter til det kompliserte forholdet mellom McKellen og den 50 år (!) yngre Enoch. Men dessverre våger man bare å skrape i overflaten, og de fleste relasjoner, følelsesmessige utviklinger og vendinger i historien forblir overfladiske.
Det er langt fra en dårlig film, og å se McKellen spille en utspekulert narsissist er nesten verdt 101 minutter av din tid. Men til å være en film med en så spennende historie og et så imponerende ensemble, er den en stor skuffelse. Når det er så mye rom for alle slags følelser, oppleves filmen mest som tom. En film som kanskje bør sees uten – unnskyld ordspillet – et overdrevent kritisk blikk…
«The Critic» er nå tilgjengelig for kjøp/leie på digitale tjenester.
