«French 75» (et sannsynlig nikk til det franske feltgeværet som er kjent for sin banebrytende rekylmekanisme) er navnet på aktivistgruppen i «One Battle After Another» som kjemper for frihet og alles likeverd. Gruppen ledes av Perfidia Beverly Hills (Teyana Taylor), som utvilsomt bruker og utnytter sin seksuelle drivkraft og rebelske tilbøyelighet til å kjempe for saken.
Ved hennes side står Bob (Leonardo DiCaprio), en sprengstoffelskende slacker som gladelig assisterer gruppens bombeaksjoner, i hvert fall frem til den dagen datteren Charlene (Chase Infiniti) blir født.
Actiondramaet er i det små en tragisk kjærlighetshistorie om datterens oppvekst hos sin paranoide far og om grensebetjenten Steven J. Lockjaws (Sean Penn) bokstavelige begjær etter moren. Det er en lek med forestillingen om kvinner som jenter, mødre, horer og madonnaer (portrettert som de cannabisdyrkende nonnene i «Sisters of the Brave Beavers»). Kamerabilder av en høygravid Perfidia som gledesstrålende fyrer av et helt automatmagasin mens Bob stiller spørsmål ved om hun i det hele tatt har forstått at hun venter barn.
Det er også en historie om seksualisering og mystifisering av svarte kvinner, og om å bli avvist som mann. «This Pussy Don’t Pop For You» – står det på lappen Perifidia etterlot til Lockjaw etter at han hadde hjulpet henne med å unnslippe en hard fengselsstraff. En avvisning som får ham til å søke om medlemskap i Christmas Adventurers’ Club (et hemmelig selskap av hvite menn som dyrker Sankt Nikolaus) og kidnappe datteren hennes. Navngivningen av personer, steder og ting brukes gjennomgående som et virkemiddel for å avvæpne og gjøre narr av klisjeer.
Den smarte og flersidige dialogen, like treffsikker som Perifidia er med sitt håndvåpen, bidrar til filmens originalitet. Det er en studie i mandighet, utført med humor og selvironi på en måte som burde få den mest konvensjonelle actionfan til å le. Manuset stiller spørsmål ved blant annet USAs migrasjonspolitikk uten å være forkynnende eller forutsigbart, og veksler sømløst mellom de store og små spørsmålene takket være den glimrende musikken.
Scenene akkompagneres for det meste av et eksentrisk og eksperimentelt piano som leder seeren mellom kampscener og intime samtaler. Melodien flater ut eventuelle plutselige kutt og fungerer for publikum som en form for beroligende dyp pusting (i likhet med den Bob blir oppfordret til å praktisere av datterens sensei (Benicio Del Toro)).
Regissøren har også valgt å vise blod kun i scener der det er helt nødvendig for historien. I motsetning til filmer som «Inglourious Basterds» (2009), som også satiriserer over lignende temaer, bruker ikke Paul Thomas Anderson overdreven vold. Til tross for fartsfylt bil- og militæraction drives ikke filmen av kortsiktig dopaminfiksing, men av sofistikert fortellerteknikk.
Oppmerksomheten på detaljer er også beundringsverdig: fra datterens perfekte Gen Z-antrekk med tyllskjørt, turstøvler og skinnjakke til senseis airbrushede tiger på veggen. Filmen byr også på en av de mest bevegelsessyke biljaktscenene jeg noensinne har opplevd. I tillegg kommer et behagelig avslappet skuespill med komplekse karakterskildringer – spesielt Steven J. Lockjaw, som med sin gangart fanger opp sine desperate forsøk på å opprettholde en form for stereotyp maskulinitet.
Takket være et perfekt musikalsk score, intrikate detaljer og mørk humor viser «One Battle After Another» at actionsjangeren både kan være underholdende og, om ønskelig, by på en virkelig skarp samtidskommentar.
Korte fakta: One Battle After Another
- Regi : Paul Thomas Anderson
- Med: Leonardo DiCaprio, Sean Penn, Teyana Taylor, Benicio Del Toro, Chase Infiniti
- Sjanger: Actionthriller
- Spilletid: 2 timer og 41 minutter
- Premiere: 26. september 2025
- Vises på: Kino
- MovieZines vurdering: 5/5
