«Young Hearts» er et lavmælt drama om den unge Elias, hvis far er dansebandkonge. De bor i en liten landsby på den belgiske landsbygda, og en dag flytter Alexander, en jevnaldrende gutt, inn i huset overfor.
De deler en felles interesse for kreativ kunst – Elias med sin tegning og Alexander med sitt pianospill. Vennskapet deres vokser seg raskt sterkt, men den dagen Alexander forteller Elias at hans første forelskelse var i en gutt, begynner Elias å stille spørsmål ved sine egne følelser for bestevennen. Han blir konfrontert med sine egne fordommer og må til slutt velge om han har mot til å være tro mot seg selv.
Bildet er magisk. Vakre utsikter over den belgiske landsbygda avløses av nærbilder av vill natur: grener som danser i sommerbrisen og speilblanke vannkanter. Det naturlige lyset gir en følelse av å være på stedet sammen med Elias og Alexander, klappe kuer, spytte ut plommekjerner og svømme i sjøen.
Hver scene har en nøye gjennomtenkt emosjonell virkning, og de to unge skuespillerne Lou Goossens (Elias) og Marius de Saeger (Alexander) fortryller med sin autentisitet og sine små gester. Et smil i det rette øyeblikket, eller mangelen på et i det neste.
Den byr på en rekke klassiske coming-of-age-øyeblikk som et plutselig tordenvær som tvinger guttene til å søke ly (tett inntil hverandre), bryting i halm, den første tenåringsfylla og desperasjonen som tvinger deg til å kaste stein på vinduet til din elskede midt på natten.
Interessant nok plager de ikke, fordi de oppveies av det vakre fotografiet og de imponerende skuespillerprestasjonene. Og kanskje viktigst av alt, den spiller ikke på klisjeen om å komme ut, der det er menneskene rundt hovedpersonen som tar avstand og stiller spørsmål ved jegets seksualitet. Den eneste personen Elias egentlig kjemper mot, er seg selv.
En stund var jeg redd for at Elias’ bestefar, som er bonde, også skulle bli fremstilt som en typisk trangsynt bondetamp, men her snur Anthony Schatteman i stedet stereotypen på hodet og lar ham fungere som en katalysator for Elias’ innestengte følelser.
Tankene går naturlig nok til «Fucking Åmål» og «Call Me By Your Name», men der førstnevnte har et dokumentarisk foto og et mer intenst tempo, og sistnevnte er mer fokusert på sex, tar «Young Hearts» deg tilbake til tiden da det første kysset betydde alt. Til de tidlige ungdomsårene, da det å vise sin forelskelse foran vennene sine var avgjørende for resten av livet. Da det å holde hender eller gi noen en klem var liv eller død.
Jeg gråter mot slutten, kanskje av nostalgi. Eller av vemod over at den tiden er forbi, men også av lettelse over å se en tenåringsfilm som åpenbart er uskyldig. Det fikk meg til å huske første gang jeg så «My Girl», som til tross for sine ulikheter deler en følelse av uskyld.
For det er det som gjør «Young Hearts» uforglemmelig og verdt å se for cineaster i alle aldre. Både som en påminnelse om livets underfundighet, men fremfor alt om at det første kysset bør være viktig for alltid.
«Young Hearts» har svensk kinopremiere 29. august 2025.
