Allerede fra starten er det tydelig at «Pluribus» ikke har til hensikt å servere enkle svar. Serien foretrekker å stille spørsmål, og så la dem henge i luften. Dette gjelder selv når alle episodene er over.
Etter suksessen med «Breaking Bad» og «Better Call Saul» viser Vince Gilligan nok en gang hvorfor han er en av de mest visjonære historiefortellerne i fjernsynsverdenen. Med «Pluribus» forlater han krimdramaet og beveger seg mot mer eksistensiell science fiction. Her er trusselen ikke voldelig kaos, men noe langt mer bekymringsfullt: total menneskelig harmoni. Det er et dristig tematisk sprang som både overrasker og føles betimelig.
Premisset er like enkelt som det er skremmende. Et mystisk virus sprer seg over hele kloden og utraderer all ulykke. Folk blir forbundet med hverandre gjennom noe som kalles «joining», og alle er plutselig lykkelige og konfliktfrie. Alle unntatt 12.
Rhea Seehorn er helt strålende i hovedrollen.
Vi følger forfatteren Carol Sturka, som en dag våkner opp i en virkelighet der hun ikke lenger hører hjemme. Hun er en av de 12 menneskene rundt om i verden som ser ut til å være immune mot viruset. Mens noen tilpasser seg sitt nye liv og andre ser fordelene med det, sitter Carol igjen med tvil, tristhet og kynisme. Som en av de siste «ekte» menneskene blir hun tvunget til å konfrontere ikke bare seg selv, men også den truende smilende perfeksjonen rundt seg. Samtidig bestemmer hun seg for å redde menneskeheten fra sin nyvunne og høyst tvilsomme lykke.
Rhea Seehorn er helt strålende i hovedrollen. Hennes tolkning av Carol er nyansert, kontrollert og ofte uventet morsom. Det er en prestasjon som balanserer karakterens eksistensielle angst med tørr humor og menneskelig varme. Det er ikke behov for store gester – hvert blikk og hvert fnys er meningsbærende. Seehorn var allerede suveren i «Better Call Saul», men dette er uten tvil hennes beste prestasjon.
Gilligans manus er skarpt og morsomt for hver replikk, men også følsomt. Han blander filosofiske resonnementer med mørk humor og har en åpenbar kjærlighet til karakterene sine, spesielt Carol. Selv når historien beveger seg mot det ubehagelige, er det en grunnleggende empati opp mot henne.
Gilligan dømmer aldri – han undersøker Carols handlinger og gir henne verktøyene til å undersøke seg selv, og lar henne finne ut hva som er galt eller ikke. For oss hjemme i TV-sofaen er det en fornøyelse å bare lene seg tilbake og se på.
Hva vil det egentlig si å være menneske?
Tempoet er langsomt og ettertenksomt, noen ganger nesten meditativt, men aldri kjedelig. I stedet for dramatiske utropstegn jobber «Pluribus» med små, rolige skiftninger. Karakterer og relasjoner forandrer seg langsomt, maktbalanser forskyves, innsikter sniker seg inn. Serien krever en viss konsentrasjon, men belønningen er alltid større.
Tematisk kretser historien rundt moral, ansvar og kollektiv identitet, uten at det noen gang blir altfor eksplisitt eller ideologisk «viktig». Den er mer interessert i konsekvenser enn i budskap. Spørsmålene blir stående åpne. Hva vil det egentlig si å være menneske? Er meningen med livet total harmoni – eller er det nettopp mangelen på harmoni og lengselen etter den som gir livet mening? Er det våre konflikter, vår tvil og vår lengsel som gjør oss levende?
«Pluribus» vil ikke appellere til alle
«Pluribus» stiller spørsmålene og trekker seg deretter tilbake. Den er avhengig av tilskuerens egen vilje – og evne – til å tenke videre. Resultatet er en unik, nesten poetisk og dypt engasjerende opplevelse som både underholder og skurrer.
Det er klare berøringspunkter mellom denne og «Severance», som jeg også elsker. Begge bruker en streng, nesten klinisk fortellertilnærming for å avsløre samtidens forestillinger om suksess og selvrealisering. Der «Severance» meisler ut sin kritikk gjennom et avgrenset premiss, arbeider «Pluribus» mer diffust og forsiktig med antydninger. Den lar ideene utfolde seg over tid, ofte uten å peke ut en klar retning, men alltid med en gulrot for oss.
«Pluribus» lykkes i sin ambisjon om å rokke ved vår oppfatning av lykke, bærekraft og suksess, men også om å stille spørsmål ved disse idealene. Det er en serie som ikke roper høyt, og som nettopp derfor tvinger oss til å lytte desto mer nøye. Det er absolutt en av de beste og mest pirrende seriene som har kommet på strømmetjenester i år. Den krever engasjement, og den vil ikke appellere til alle. Men for de som setter pris på TV-drama som våger å sprenge grenser, være fantasifull og, fremfor alt, stole på sitt publikum, er «Pluribus» en fryd.
Korte fakta om «Pluribus»
Skapt av: Vince Gilligan
Med: Rhea Seehorn, Karolina Wydra, Carlos-Manuel Vesga.
Sjanger: Drama, Mysterium, Thriller, Sci-Fi
Lengde: 9 episoder
Premiere: 7. november
Vises på: Apple TV
Vurdering: 4 av 5